Alminnelig vennlighet er sivilisasjonens fellesnorm

Alminnelig vennlighet er sivilisasjonens fellesnorm

I sin nyttårstale tok Kong Harald til orde for at vi burde bestrebe oss mer på å vise mer alminnelig vennlighet. Høflighet. Vise hensyn. Ta folk i hånden, reise oss mens vi gjør det. Henvende oss til våre medmennesker. Se dem i øynene. Slå av en prat. Åpne en dør eller tre. Koste på oss et smil eller tre. Lytte til andres synspunkter selv om du synes de er håpløse. Kanskje yte en skjerv til fattige. Gjøre innkjøp for en nabo. Se på religiøs forskjellighet som en kilde til læring, kanskje endog en åpning for opplevelse. Er det en nabo du ikke har sett i det siste – er hun dårlig? Besøke. Ta en telefon oftere.

 

Skrevet av professor II Bernt Hagtvet

 

Sivilisatorisk underskudd

Financial Times kunne nylig melde at takksigelser er grundig undervurdert. De skaper uendelig mye mer glede enn mange tror; å takke er en skikk som må tas opp igjen som noe langt mer enn en tom form. Som nasjon bør vi her i Norge innlede det nye året med en bred debatt om hvor siviliserte vi egentlig er. Her er det mye å ta fatt i.
Utlendinger bemerker ofte vår mutte uhøflighet, vår innadvendte tafatthet og manglende evne til «small talk». Er det fordi vi som et bondefolk opplever konversasjon som et borgerlig nytelsesmiddel og derfor klassebestemt og bunnfalsk? Eller er det fordi – å gru! – vi ikke har så mye å si? Utlendinger føler seg ofte oversett av denne norske klossethet. En venn av meg har en engelsk kone som uforsiktig nok forsøkte å slå av en prat med postmann her hjemme. Postmannen trodde han var utsatt for et overgrep.

 

Hilser ikke, er uhøflige

Ikke sjelden er vi elendige verter. Vi oppleves som uvennlige, i alle fall sammenliknet med amerikanere. Utlendinger sier vi hilser ikke, vi overholder ikke vanlige høflighetsnormer, utlendinger blir ikke inkludert noe sted. På Expats lister over «best and worst countries for making friends», lagt ut på Facebook, er de skandinaviske land bunnsolid plassert nederst. Kanskje er det bedre blant nordlenginger?
I utlandet kler vi nordmenn oss som en gjeng lassiser, i den tro det er «progressivt». Snobbing nedover. Ofte pinlig. Og jeg mener å ha sett en tiltakende tendens de siste årene: folk svarer ikke på brev eller henvendelser. Å takke er en sivilisasjonsnorm det går tilbake med i Norge. Jeg sender alltid kort fra fremmede steder til venner og bekjente. Det tar 30 sekunder og er ikke ment å si noe om hvor jeg eksotisk befinner meg. Budskapet er heller: Hei, jeg tenker på deg og undres hvordan livet går. En berøring av omtenksomhet.

 

Nettets forbannelser

Det er blitt vanskeligere å være høflig. Det har å gjøre med informasjonsrevolusjonen. Nå forsvinner håndskriften – og snart lesingen av bøker – og vi kommuniserer mer og mer gjennom kald teknologi. Hva dette fører til av fremmedhet, hastverk og overfladiskhet har vi bare sett begynnelsen på. Atomisering kaller sosiologene det. Forfall er et bedre ord.
Mobiltelefoner er nyttige men også uhyggelig invaderende. Når alt går på nett for å spare folk og penger i navn av «effektivitet», etterlates store befolkningsgrupper i avmakt. Et demokratiproblem. Post og bank legges ned. Når så noen sist en politimann på patrulje? Å betale skatt fordrer mellomfag i ingeniørkunnskap. Fellesarenaer med menneskelig kontakt forvitrer. Vi skal snart kjøpe alt på nett. Jeg føler med 1700-tallets ludditter i England. De knuste de nye veverimaskinene. Disse riddere for tradisjonelt håndverk ble slukt av historiens hjul. Men de gikk ned med verdighet. Når får vi et opprør mot dette vanvittige teknologiske tyranniet?

 

George Orwells diagnose: felles anstendighet

Det er her Orwell kommer inn. Dagens overvåkingsteknologi, i sær i den kinesiske ansiktsgjenkjennelsen, gjør Storebror til en godslig nisse. Toveis-speil? Barnelek! Algoritmer og kunstig intelligens vil kunne invadere vårt tankeliv og kjenne oss så godt at vi ikke vet det selv – og gjøre viljefrihet til en fortidslevning. Dagens pengehysteriske samfunn vil bli enda mer ensporet; enda mer av menneskelivet vil bli målt i banale bunnlinjer. Vårt konservative parti har for lengst opphørt å være en barriere mot denne overdøvende en-dimensjonalitet. Selv kultur skal lønne seg.
Folk vender seg til sterke menn verden over; de som protesterer brennemerkes som forrædere. Jeg tror ikke mine barnebarn vil oppleve det menneskerettsbundne demokratiet. Det som skulle fordype demokratiet – de s.k. sosiale medier- trivialiserer kommunikasjon og river i stedet grunnen ut under kunnskapsfundert opinionsdannelse. Lava-elver av fordommer og hets i kommentarfeltene er følgen.
Da har vi ennå ikke nevnt Orwells briljante analyse av språklige perversjoner: Newspeak. Fra «collateral damage», «fake news» og «alternative sannheter» til den hjemlige «nærpolitirefomen» og «kvalitetsreformen».Her har Orwell trukket opp idealer av sjargongfri klarhet og tankemot for all evighet. En viss president er en ufrivillig illustrasjon på Storebrors «hate weeks». Velkommen til den nye verden som er her alt.
Og hva har så Kong Harald til felles med Orwell? Etter sine tilintetgjørende avkledninger av det 20. århundrets verste tankesystemer – imperialismen, stalinismen, fascismen/nazismen – samler Orwell seg om en kjerneverdi som trosser alle forsøk på å undergrave vår felles menneskelighet – «common decency», alminnelig vennlighet og anstendighet. En lavterskelverdi for alle.
Det var det Kong Harald ville si i sin tale. George Orwell er kongens mann.

Relaterte innlegg