Autismespektertilstander og psykisk helse i skolen: Flyr jentene under radaren?

Autismespektertilstander og psykisk helse i skolen: Flyr jentene under radaren?

Mesteparten av forskningen på autisme er ikke opptatt av vanskene til jenter og kvinner. Dermed blir vår kunnskap om autisme basert på adferden til gutter og menn. Jenter med autisme flyr derfor ofte «under radaren». De fanges ikke opp og får ikke hjelp fordi adferden deres mistolkes. I stedet for å forstå jentenes adferd i lys av en autismediagnose, blir de sett på som umulige og uvillige fordi de mister interessen for skolegang, venner og annen sosial kontakt. De blir ensomme og ulykkelige, men det er ingen der som hjelper dem.

Skrevet av psykolog Jan Mossige

Autismetilstander gir sårbare barn

Elever med en atferd som faller inn under betegnelsen «autismespektertilstander», har vansker med sosialt samspill og å gå inn i langvarige og bærekraftige relasjoner med andre. Atferden er i særlig grad preget av forutsigbarhet, repetisjoner og faste rutiner. Hvis rutinene av en eller annen grunn ikke kan følges, reagerer den autistiske eleven med fortvilelse og forvirring. Og i en god del tilfeller også med depressive reaksjoner. Mange føler at de ikke kan komme seg ut av en slik negativ situasjon ved egen hjelp. De er sårbare – og trenger hjelp.

 

Strever med språklige uttrykk

Autistiske elever strever med å bruke språklige uttrykk kommunikativt. De har problemer med å tolke gester, tonefall og andre «utenom-lingvistiske» aspekter ved språket og vil av den grunn miste mye informasjon. Når de i tillegg ikke viser interesse for å rette opp misforståelser under en samtale, er det ikke å undres over at det oppstår «kommunikasjonsvansker».

 

Opptrening som del av behandling

Behandlingen av elever med autismespektertilstander varierer sterkt, men omfatter nesten alltid en form for opptrening. Effekten av behandlingen er typisk begrenset til det som det trenes på – mer generaliserte effekter er sjeldne. Dessuten viser det seg at effektene ikke «holder seg» over tid. Derfor vil det som regel være behov for oppfølging langt opp i voksen alder.

 

Klare kjønnsforskjeller

Ser vi på kjønnsforskjellene når det gjelder dem som faller inn under autismespekteret, viser det seg at det er registrert fire ganger så mange gutter som jenter. Dette er i seg selv ikke oppsiktsvekkende.Hvis vi går bak disse tallene, viser det seg at for gruppen med moderate til alvorlige lærevansker, er forholdstallet 2:1 i guttenes favør. Dette er heller ikke oppsiktsvekkende.

Ser vi på gruppen autister med høyest IQ, finner vi derimot noe interessant: Forholdstallet er 10:1! Det ser altså ut til å være ti ganger så mange gutter som jenter innen kategorien «høytfungerende autister». Skal man tro tallene, så finnes det nesten ikke jenter blant de «høytfungerende»; nesten alle jenter med diagnosen, er «lavtfungerende». Men det kan også bety at de «høytfungerende» jentene flyr under den radaren som skal fange opp elever som faller inn under autismespekteret.

 

Blir jentene oversett?

Dette innebærer at man er mer oppmerksom på jentenes symptomer i gruppen med de dårligste læringsforutsetningene, mens man overser jentenes symptomer i gruppen med mer normale læringsforutsetninger.

Dette kan være en indikasjon på at jenter med en autismespekterdiagnose er flinke til å skjule sosiale problemer, blant annet fordi det er et større stigma for jenter enn gutter å være ensom, lite sosial og ikke ta del i aktiviteter sammen med andre. Dette kan være svært belastende og gå ut over tiden og kreftene som skulle benyttes til læring i skolen. De vil i stigende grad holde seg borte fra skolen etterhvert som de blir eldre og de vil gradvis trekke seg ut av kollektive læringsaktiviteter. De orker ikke mer. Siden de som regel ikke har en autismespekterdiagnose, vil oppførselen deres ikke bli forstått hverken av foreldre eller jevnaldrende.

 

Hva ligger bak avvikende oppførsel?

Jentene «som flyr under radaren» fanges ikke opp og får dermed ikke de samme mulighetene som guttene får. Jentene kan i stedet bli ansett som usosiale, passive og merkelige – uten at skolen reflekterer over hva som kan ligge bak denne avvikende oppførselen. Og dermed legges sten til byrden.

Og tendensen til å overse jentenes behov for hjelp, er selvforsterkende. Så lenge fagfolk går ut fra at det kun er én jente for hver tiende gutt som er «høytfungerende autist», så er det lite fristende å bruke tid og krefter på en så liten gruppe. Dermed vil vi fortsatt basere vår kunnskap om autisme på adferden til gutter og menn. Jentene vil fortsette å flyr under radaren…

Hvor lang tid skal det ta før vi justerer radaren og fanger opp jentene? Hvor lang tid skal det ta før vi gir dem de samme rettighetene til tilrettelegging og hjelp som guttene allerede nyter godt av?

Jan Mossige er psykolog og ansatt som høyskolelektor på Bjørknes Høyskole

 

Les mer om årsstudiet psykisk helse i skolen

Relaterte innlegg