Beslutningstaking og store valg

Beslutningstaking og store valg

Et interessant felt i psykologien er bedømming- og beslutningspsykologi. Vi har allerede sett på noen interessante temaer innen spesielt bedømmingspsykologien om hvordan vi gjør vurderinger, men vi har enda ikke sett så mye på beslutningspsykologi, psykologien bak valgtakning.

Små og store valg

Valg kan variere fra relativt trivielle valg – som om vi vil ha Pepsi eller Coca Cola – til viktige, potensielt livsendrende valg – som om man skal gifte seg med kjæresten sin, eller hvilken utdanning man skal velge. Det man ser er at vi gjerne gjør raske og relativt lite reflekterte valg når det kommer til trivielle valgsituasjoner: Pepsi eller Coca Cola kan bestemmes av noe så enkelt som en magefølelse. Som vi har snakket om i tidligere tekster (likhet) bruker vi såkalte heuristikker – mentale snarveier – i mye av tenkningen vår. Valgtakning er ikke noe unntak her. Heldigvis er vi ikke like kjappe på de mer vanskeligere valgene vi stilles ovenfor: En forlovelse eller et utdanningsløp er en mer reflektert prosess enn bare en snarvei.

 

Strategier for å finne det beste alternativet

Når vi stilles ovenfor mer komplekse og opplevd viktigere valg, iverksetter vi en rekke strategier for å finne det beste alternativet. Tidligere teoretikere mente at vi i slike situasjoner kalkulerte nytteverdi ved hvert valg vi skulle ta, og så valgte det alternativet som medførte størst nytte sammenliknet med kostnad. Senere forskning har derimot demonstrert at det ikke er så enkelt, eller komplekst (hvordan regner man forskjell i nytteverdi mellom Pepsi og Coca Cola?!) om du vil, men at andre faktorer igjen vil spille inn. Ta dette eksemplet:

 

Vil du vinne 50 000 kroner?

– Sett at jeg har alt for mye penger og gir deg følgende spørsmål: Vil du vinne 50 000 NOK her og nå, eller vil du spinne et lykkehjul med 10 % sjanse til å vinne 1 000 000 NOK?

Om vi følger nyttemaksimeringsprinsippet og regner ut forventet nytteverdi for hvert alternativ, ender vi opp med 50 000 vs. 100 000 NOK (0.1 * 1 000 000 = 100 000), altså en dobbelt så høy nytteverdi for lykkehjulet! Når man spør deltakere, derimot, ser man at 50 000 er noe de aller fleste velger: Dette er et sikkert alternativ, du ender opp med en gevinst uansett, mens lykkehjulet har en 90 % sjanse for at du står igjen med ingenting. Årsaken til at vi gjerne velger det sikre alternativet, er at vi – som regel – ikke har så veldig mye penger: 50 000 er mye penger og vi syns det veier tyngre å «tape» 50 000 ved å velge lykkehjulet og ikke vinne enn det er å velge det sikre alternativet. Dersom vi hadde vært styrtrike, derimot, viser forskningen at vi heller hadde valgt lykkehjulet: vi har ingenting å tape, og syns spenningen ved lykkehjulet gjør det til et attraktivt alternativ.

 

Ikke universale slutninger om valgtakning

Poenget med eksemplet er at vi ikke kan trekke universale slutninger om valgtakning: Sider ved aktøren er blant annet med på å påvirke hvilke alternativer som stikker seg ut som mest attraktive. I tillegg til sider ved valgtakerens økonomi er det en hel rekke andre faktorer som påvirker hvilke valg vi tar: hvordan valgalternativene fremstilles – «framing» – vil også påvirke: En operasjon med 85 % suksessrate høres veldig mye mer betryggende ut enn en operasjon med 15 % feilrate: Vi fokuserer på de sidene som vektlegges i formuleringen av alternativer, noe som har vist seg å ha en stor effekt på preferanse.

 

Studievalg og hypotetiske utfall

Trivielle valg tas altså ofte på bakgrunn av raske, lite reflekterte strategier – som magefølelsen, mens viktigere valg tas ved å gjøre mer nøye vurderinger. For eksempel når du skal velge hvilken studieretning eller –program du skal velge, så har vi en rekke triks i ermet. En av disse kalles affective forecasting: når vi skal velge mellom for eksempel å studere psykologi eller økonomi, ser vi for oss hvilke emosjoner de forskjellige valgene vil frembringe i oss, og hvilke potensielle positive og negative emosjoner hvert alternativ kan medføre. Denne strategien fungerer som regel, men har en lei tendens til å overdrive de potensielle, negative konsekvensene av valgene våre:

 

Vi undervurderer vår mestringsevne

Om vi for eksempel skal vurdere hvor ille det hadde vært å stryke på eksamen neste semester, vurderer vi gjerne dette som noe av det verste som kan skje (tanker om arbeidsledighet og elendighet er ikke langt unna). Men så kommer man i situasjoner hvor uhellet er ute og man – for eksempel – stryker på eksamen. I slike tilfeller ser man at det faktiske utfallet ikke oppleves som like ille som forventningen tilsier. En årsak til dette er at vi undervurderer vår mestringsevne når vi tenker på hypotetiske, fremtidige utfall. I tillegg tenker vi gjerne på denne ene eksamenen isolert fra resten av livet vårt: Vi glemmer at vi har en jobb, en familie, venner, og – ikke minst – andre eksamener som kan gå mye bedre, og den ene strykbesvarelsen blekner litt i det store bildet.

 

Vi vurderer det vi valgte som bedre enn det vi ikke valgte

Det er altså ikke bare-bare for meg – eller noen andre, for den saks skyld – å fortelle folk hva de burde velge. Individuelle ulikheter vil kunne predikere vidt forskjellige preferanser og vurderinger, og det er vanskelig å si noe generelt. Det som vi derimot kan si noe generelt om, er hva som skjer etter at man har tatt et viktig valg: Vi mennesker søker etter å finne samsvar mellom holdninger og atferd, og vi ønsker å fremstå som koherente vesener som demonstrerer tanker og handlinger som er i tråd med hverandre. Når vi har gjort et valg, for eksempel, viser forskningen at vi vurderer det vi valgte som bedre enn det vi ikke valgte. Dette er på en måte logisk, da vi nå har positive erfaringer med valget vi tok, noe vi ikke har for alternativet vi ikke valgte. I tillegg kan dette komme av at vi er motiverte til å fremstille oss selv og våre valg i et godt lys, og dermed vurderer det vi valgte som ekstra bra.

 

Eierskapseffekten

Dette demonstreres blant annet i den såkalte «eierskapseffekten» – endowment effect – der deltakere først skal vurdere kvaliteten på en rekke hvitevarer (brødristere, toastjern, osv.). De vurderer alle tingene til å være noenlunde like bra. Etter å ha vurdert alle tingene får deltakeren lov til å ta med seg en av hvitevarene hjem som en premie. Etter at de har valgt – f.eks. et vaffeljern – får de igjen spørsmål om de kan vurdere hvor bra hver av tingene er. Selv om de gjorde samme vurdering bare minutter før de valgte en gjenstand å ta med hjem, er denne gjenstanden nå plutselig mye bedre enn alle de andre. Siden man valgte vaffeljernet over mixmasteren og microen, må det altså være noe spesielt bra med vaffeljernet!

 

Vanskelig å spå fremtiden i en valgsituasjon

Det mest generelle vi kan si om valgtakning ut fra dagens tekst er altså at vi ikke er særlig flinke på å forutse hva fremtiden bringer, men at ting som regel går bedre enn vi frykter, bokstavelig talt. Psykologifaget har – og er – kanskje svaret på det vanskelige spørsmålet om utdanning og yrkesvei som mange lurer på.

Les mer om enkeltemner innen psykologi

Relaterte innlegg