Den forlokkende nazismen

Den forlokkende nazismen

Historien om nasjonalsosialismen i Tyskland er en saga om hvordan hvor smertefritt sentrale idéblokker i europeisk åndshistorie kunne fordreies og gjøres til en aggressiv mordfilosofi - i et folk i nasjonal fornedrelse uten dype demokratiske tradisjoner. Dette er emnet for en av høstens viktigste bøker.

 

Av Bernt Hagtvet

 

Carl Müller Frøland,
Nazismens idéunivers
Oslo: Vidarforlaget 2017, 535 s.


Terningkast seks

 

Nazismen i Tyskland var ingen direkte appell til brutalitet og mord. Brutaliteten ble formidlet som en høyverdig sivilisatorisk ‘nødvendighet’. En siviliserende plikt for å skape et anti-moderne «Volksgemeinschaft» av raserene germanerkrigere. Uten klasser og sosiale skiller. Og jøder. En anti-moderne utopi.
Her ligger nazismens forlokkelser. Den som vil forstå dette nullpunktet i Europas historie må erkjenne dette: nazismen var full av fristelser.

 

DE UHYGGELIGE SLEKTSSKAPER

 

Det fremste fortrinn ved idéhistorikeren Carl Müller Frølands nye, gjennomarbeidede studie av nazismens røtter ligger nettopp her. For Frøland drøfter hvor tett opptil europeiske sentral-idéer om f.eks. vitenskapelighet, frihet, solidaritet, nasjonal stolthet og skjønnhet nazismen lå. Idéers slektskap og skiftende bruksverdi er hans førende idé.
Nazismen presenterte uhyggelige perversjoner av disse idéene – og møtte massiv respons. Hvorfor? Dette kan skje igjen. Tegnene er mange. Idéer er villige håndlangere i nye kombinasjoner i maktens tjeneste. Om de bare eltes rundt av kyniske ordsmeder av grovsmedtypen. Og dem dyrket nazistene fram. Hitler var den fremste.

 

NATURENS BESJELING

 

Bare ett eksempel: Hvor mange tenker f.eks. på at nazismen ga oss viktige impulser til miljøvern? Idéen om naturens åndelighet gikk i spann med Hitlers tidlige anti-kapitalisme og skapte en naturbevissthet som ga oss de første spirer til dagens økologitenkning. Arbeidets skjønnhet, sa nazistene.

 

ENDRING AV BEVISSTHET

 

Grunnvisjonen i nazismen var en estetiserende manipulasjon av bevissthet som skulle få menneskene til å glemme det jag og den splittelse – den ydmykelsen – som rådet i ulike samfunnsklasser omkring dem. Skjønnhetsdyrkelse – forskjønnet makt – var det organiserende prinsipp som styrte denne manipulasjonen.
Sannhet var det vakre, og det heslige – jøden, den handikappede og kronisk syke, den gamle og svake som lå «samfunnet til last» – måtte utryddes. Vi ser her en krysning av rasehovmod og nyttetenkning som skulle vise seg uhyggelig effektiv som handlingsspore. Legene ble nazistatens fortropp.
Og jøden lå alltid under (0,67 av befolkningen i 1933). Å ha en slik permanent utgruppe som syndebukker virket sosial integrerende når det røynet på under krigen.

 

SAMMENHENGEN MED POLITIKKEN

 

Frøland er god her. Han unngår idéhistoriens vanligste feller ved å sette den den illiberale og anti-semittiske völkisch-impulsen i tysk åndsliv i sammenheng med det keiserlige Tysklands politiske og kulturelle tilbakeliggenhet på det sene 1800-tall. Første verdenskrig intensiverte denne autoritære arven. Frøland skriver om en idéhistorisk Sonderweg av anti-demokratisk forakt som en parallell til landets sosiale tilbakeliggenhet og den svake frihetsimpuls i borgerskapet.
Denne vekselvirkning mellom idéer og materiell struktur hindrer at boka blir en lufttom sammenlikning av kjeder av idéer som fremviser indre fellesskap.

 

ROMANTISK URGRUNN

 

Frøland finner sitt feste for sin analyse av nazismens forhistorie i den tyske romantikkens menneskesyn. Han viser hvor lett det var å forkrøble dens grunntema – noen vil si å føre romantikkens grunnidéer ut i dens logiske endepunkt:
-romantikkens følelsesfylde (som lett lot seg lede i retning vitenskapsforakt og anti-rasjonalisme);
-dens nasjonalismebegrep (som kunne brukes som låneobjekt til aggressiv nasjonalisme);
-dens idé om det dynamiske menneske (som var flyttbart i retning overmenneske-tenkning à la Nietzsche);
-dens idé om streben (som lett lot seg forene med nazismens forestilling om kontinuerlig prosess og evig kamp);
-dens idé om egenartethet (som etter hvert gled over til doktrinen om en nasjons unikhet som organisk helhet vokst fram fra blod og jord, stikk i strid med demokratiets kosmopolittisk moral og jøden som hjemløshetens og anti-tyskhetens bærere).

 

OPPPPOFRELSE OG IDEALISME

 

Dermed gir konklusjonen seg: For dem som så nazismen innenfra var den en disiplinerende henrykkelse. Fascinasjonskraften i nazismen kan ikke forstås uten å ta med dens forlokkelser: oppofrelsen for fedrelandet, idealistiske drømmerier om idealitet, renhet og skjønnhetslengsel. Håpet om å gå opp i det store fedrelandsfelleskapet.
Nøkkelordet for å forstå nazismen er nettopp denne appellen til de edleste følelser som ble rasjonalisering for ufattelig vold. Det gir livsmot at slike bøker ennå kan utgis. Vidarforlaget er en kulturkraft. Den historielærer og politiker som ikke leser dette, begår tjenesteforsømmelse.