Den spanske årelatingen

Den spanske årelatingen

Åtti år er gått siden Francisco Franco beseiret den spanske Republikken (1931-36). 1. april 1939 ble seieren feiret med en massiv militærparade i Madrid. Rekker av tropper marsjerte foran en triumferende Franco, el caudillo, føreren som senere skulle utrope seg som diktator av Guds nåde og styre landet til 1975. For åtti år siden hilste han troppene med fascisthilsen over falangistenes symbol av sammenbundne piler. Over var himmelen svart av fly fra Condor-legionen.

 

Skrevet av professor II Bernt Hagtvet

Mennesker i min generasjon har hatt Spania i sine hjerter og bragt denne erindringen med seg som et leskende sår.
I Spania lærte menneskene at du kunne ha rett men likevel bli slått. At makt kan underkue ånd. At det er tider da mot ikke belønnes.
Det er dette som forklarer hvorfor så mange verden over følte det spanske dramaet som en personlig tragedie.
Albert Camus.

 

«La Causa»

For en hel generasjon ble den spanske borgerkrigen et symbolmettet drama. Ikke tilfeldig at krigen inspirerte tidens fremste kunstnere og intellektuelle, fra Orwell og Koestler til Picasso, fra Hemingway og Martha Gellhorn til Saint-Exupéry og Nordahl Grieg og Malraux – og det på en måte som andre verdenskrigen ikke gjorde.
Broderdrapet på den iberiske halvøy ble også det blodigste sammenstøt mellom de to verdenskrigene. Det ble også en foregripelse av den neste verdensbrannen i 1939.
Camus’ dom gjaldt ikke mist de som dro til Spania for å slåss mot fascismen. Den internasjonale dimensjonen ble selve handlingsgrunnen for dem. Spania ble «la causa», den siste store kampen. Det gjaldt å knuse fascismen på Spanias jord før den brune pest stod på terskelen hjemme.

 

Den stedfortredende krigen

For samtiden var saken klar. Krigen gjaldt demokrati mot diktatur, fascisme i ulike varianter mot kommunisme i nesten like mange varianter. Totalitære ideologier i en dødskamp med sivile som gisler.
Republikkens program var også klart: Bruke statsmakten til å føre Spania inn i det 20. århundre. Det skulle skje ved å knuse den reaksjonære kirken, rive grunnen bort under militarismen og lette livet til de lutfattige sesong-arbeiderne på jordgodsene. Med andre ord: agrar-reform.
Eller var det så enkelt? Krigen hadde dype lokale og nasjonale røtter men den utviklet seg raskt til en stedfortredende krig, der Hitler og Mussolini brukte landet som forsøksarena for ny krigsteknologi ( bl.a. teppebombing av sivile i Guernica). Og der Stalin drev sovjetisk innenrikspolitikk form av klappjakt på trotskister og anarkister. I dag vet vi hvordan de internasjonale brigadene tidlig ble et underbruk under det sovjetiske hemmelige politi, noe som fikk katastrofale følger for moralen i denne styrken av idealister. Her lå mange paradokser.

 

Internasjonal fascisme

Også i internasjonal politikk fikk borgerkrigen umiddelbare følger. Begrepet ‘internasjonal fascisme’ ga svak mening før 18. juli 1936 – nasjonalsosialister og fascister stod bl.a. overfor hverandre ved Brenner-passet. Etter at borgerkrigen var en realitet, innså Hitler og Mussolini at de hadde felles interesser i å slåss mot Moskva i Spania.

 

Grusomhetens krig

Ettertiden har aldri sluttet å spørre hvorfor mellomkrigstidens krise for demokratiene skulle ende i en borgerkrig nettopp i Spania. Opprøret kan sees på som en særlig uhyggelig og tilspisset moderniseringskrise i et tilbakeliggende land. Men likevel: hvorfor Spania?
Innpå tre år varte kampene. Blodsutgydelsene etterlot seg en halv million døde, hvorav ca. 200 000 på slagmarken; resten skutt utenomrettslig eller etter parodier av rettssaker. Eller døde etter bombeangrep, av sult eller på flukt etter framrykkinger.
Etter seieren ble ca. 20 000 republikanere henrettet; Antony Beevor setter endog tallet så høyt som 70 000 i årene etter seieren. Det er disse anslag som får Spania-kjenneren Paul Preston til å tale om ‘Spanias Holocaust’.

 

Hevnregimet

Så kom hevnen. Garrotten ble flittig brukt helt til regimets død i 1975. Franco likte å undertegne dødsdommer til ettermiddagsteen.
Jeg husker selv at dette middelalderlige henrettelses-monsteret ble brukt på kommunistlederen Julián Grimau i 1963, trass voldsomme internasjonale protester, bl.a. fra paven. Franco skulle sette et advarende eksempel etter en serie med arbeider-uroligheter. Da Nikita Krustsjov ba om nåde for Grimau, kom beslutningen etter litt nøling prompte: Umiddelbar henrettelse ved langsom gjennomboring av nakken.
Tusener døde i uhygieniske fengsler, av utmattelse eller i slavearbeid – på det meste drev Franco 190 konsentrasjonsleire. I det siste er det blitt avslørt at regimet systematisk stjal eller drepte barn av republikanere. Spanske nazi-genetikere mente republikanere led av patologisk «venstre-gen» som måtte brennes ut av den spanske rasen. Fortiden vil aldri ta slutt i Spania.
Dertil kom mer enn 300 000 flyktninger. Det var en årelating uten like.

 

Korstoget som fortsatte

Franco fortsatte krigen livet ut. Bevisst dyrket han idéen om at borgerkrigen var et korstog. De beseirede kunne slå tilbake når som helst. Denne frykten for venstresidens hevn utgjorde det sammenbindende limet i hans regime-konstellasjon etter 1939.
Franco-regimet var en påtvunget balanse ovenfra mellom revolusjonære falangister og sentralistiske nasjonalistiske militære; mellom klassebevisste industrieiere og reaksjonære katolikker, mellom godseiere og middelalderlige karlister i Navarra, ekstreme monarkister som mente kong Alfons XIII var en forræderisk liberaler.
De-mobilisering av folket og tung kontroll, særlig av arbeiderklassen, var kjernen i dette regimet.
Fram til 1953, da USA fikk baser i landet og Spania ble medlem av FN i 1955, fortsatte spenningen mellom militære tradisjonalister og Falangen.

 

Balansekunstneren

Men Franco viste seg å være en briljant operatør i dette haifylte farvannet. Hans maktstilling var aldri truet. Vestens gradvise innlemming av regimet i sin allianse dempet de indre spenninger i Spania. Anti-kommunismen reddet Franco.

 

Heller tannpine enn Franco

Selv Hitler innså at han hadde møtt sin manipulatoriske overmann. Føreren uttalte at han foretrakk å få tre-fire tenner trukket ut framfor å sitte i møter med Franco. Det ble da også bare ett slikt, i Henday på den fransk-spanske grensen i 1940.
Franco motstod alle forsøk på å få landet inn som krigførende på tysk side, men forsynte nazistene med verdifulle råvarer. Og 47 000 spanjoler kjempet i den blå divisjon på Østfronten. Ikke så rent få republikanere kjempet på den andre siden, bl.a. sammen med polakker og franskmenn i Narvik i 1940.\\\

 

«De totale andre»

Borgerkrigen i Spania oppviser det bredest tenkelige utvalg konfliktlinjer, i et klima av hensynsløs politisk mobilisering.
I Spania drepte du ikke en personlig fiende, men «den totalt andre» – representanter for sivilisasjonstruende sammensvergelser på den andre siden som måtte tilintetgjøres ned til siste individ. Henrettelser av fanger ble rutine fra begge sider.
Dette uhyggelige ideologiserte aspektet ved frontene kan forklare mye av grusomhetene. Reduksjon av fienden til ikke-humanitet, borgerkrigers særlige modus operandi.
Dette gjaldt like mye sosialistpartiet PSOE og anarkistene som det katolsk-borgerlige samlingspartiet CEDA, som gjorde alt for å stoppe selv de mildeste reformer under Republikken. Anarko-syndikalistene – dette særegne spanske voldssvaret på den nord-europeiske kapitalismens regimenteringskrav – så på styreformen som likegyldig. De var mot all statsmakt, uansett kledning, og gjorde derigjennom en handlekraftig republikansk regjering enda vanskeligere.

 

Den franske revolusjonens spøkelse

I sin siste tale før han døde i 1975 gjentok Franco advarslene mot «frimurerne». Han ble aldri trett av å minne om at han hadde drevet los rojos separatistas, det røde «anti-Spania», spøkelsene fra Opplysningstiden og Den franske revolusjon, i jorden.
Franco ville ikke bare fysisk beseire det han så på som kreftsvulster i det spanske nasjonallegeme. Han ville tilintetgjøre dem, og utalte at han om nødvendig ville utradere store deler av landets befolkning for å få dette til. Han kom godt i gang.

 

Historiens gjentagelser

Borgerkrigen kan ikke forstås uten referanse til historisk erindring. Venstresiden – dvs. sosialistene og anarkistene (men ironisk nok ikke kommunistene) – trodde Spania var i en revolusjonær fase. Men Madrid i 1936 var ikke Petrograd i 1917.
Sosialistenes revolusjonære radikalisering i konkurranse med anarkistenes press nedenfra ble en selvmorderisk selvskading. Den stålsatte fienden uten å forene Republikkens støttespillere.
Denne vendingen må betraktes som en defensiv reaksjon på det som hadde hendt med SPD og KPD i Tyskland like før: utslettelse. Republikk var derfor utilstrekkelig; anti-fascistisk sosial revolusjon måtte til. Dette programmet tilføyde Republikken et ulivssår. Hovedgrunnen til Republikkens lammelse ligger her, i disse «maksimalistiske» krav fra PSOE, sammen med partiets ambivalens mot å arbeide innenfor regjeringskoalisjoner. Den umiddelbare årsaken til krigen ligger i sammenbruddet i den offentlige orden våren 1936, med en rekke politiske mord og attentater.

 

Det innfløkte konfliktmønsteret

Borgerkrigen stod mellom sivile og militære; mellom sentralister i Madrid og regionalister i Baskerland og Katalonia; mellom fanatiske ateister og avstumpede katolikker; mellom brutale latifundistas (godseiere) og utfattige landarbeidere; mellom militante industriarbeidere og klassearrogante kapitalister; mellom kommunister i Stalins tjeneste og revolusjonære fascister med støtte fra aksemaktene; mellom ulike avskygninger av monarkister og liberale republikanere.

 

Aggets politikk

Følgen ble den type hevngjerrig politikk Nietzsche kalte ressentiment, aggets og aggresjonens positur. I et slikt landskap blir tanken på kompromiss forræderi, medmenneskelighet foraktfult. Konfliktlinjene la seg oppå hverandre og fordypet spenningene.

 

Demokratiet som manglet legitimitet

Grunnproblemet i Republikken var at for få betraktet demokratiet som et overordnet, forpliktende rammeverk. Alle var opportunistiske i sitt demokratisyn: Uvillig til å sette systemets overlevelse foran egne ideologiske hensyn.
Republikkens Akilles-hæl var også en forfatning som store deler til høyre så på som et partsinnlegg fra venstre. På den andre siden nektet PSOE å anse store deler av høyre-nasjonalistene som legitime deltakere i republikansk politikk. De på sin side konspirerte med hæren for å knuse Republikken.

 

Hvorfor Spania?

Spania var på mange måter et særtilfelle i mellomkrigstiden. Spania var det siste landet som opplevde demokratiske sammenbrudd. Italia kom først (1926), så Portugal (1928), Tyskland (1933) og Østerrike (1934).
Spania hadde riktignok sitt eget relativt milde diktatur fra 1923 til 1931 under general Miguel Primo de Rivera. Men det etterlot relativt overfladiske sår.
Men Spania var det eneste landet i denne krisetiden for demokratiet som opplevde en borgerkrig som krisens utfall.

 

Det spanske unntaket

Så igjen: Hvorfor? Overraskende nok manglet Spania flere av de historiske forutsetningene for demokratisammenbrudd i denne perioden.
Landet var ikke med i første verdenskrig og unngikk dermed den spesielle aggressive, sårede nasjonalismen som var denne krigens ledsager. Men politikken ble likevel usedvanlig aggressiv fordi klassekamp gikk hånd i hånd med dyptgående anti-klerikalisme, tilpustet av en bitter regionalisme.
Dernest, landet hadde opplevd massive arbeidskamper, men intet kommunistisk kuppforsøk av den typen som kom i München og Budapest tidlig på 20-tallet og som utløste ekstremhøyre mot-kupp (f.eks. Kapp-oppstanden i Tyskland i 1923).
Like viktig: Landets relative tilbakeliggenhet gjorde det mindre kriserammet av depresjonen enn Tyskland.

 

Spania lå utenfor

I det hele tatt er det grunn til å merke seg at i Spania spilte utenrikspolitiske forhold som Versailles-fred og grensekonflikter ingen rolle. Landet lå i dobbel forstand i Europas periferi.
I Spania var det heller ingen jødisk minoritet som kunne gi næring til anti-semittiske aggresjoner eller skape tvil om landets identitet, som i Tyskland.
Spania hadde mistet sitt imperium i 1898 men det var et avsluttet kapittel. Dog: Landet hadde tapt flere kriger mot Marokko fram mot 1920-tallet, og det skapte imperiale lengsler, særlig i et tapssåret og overtallig offiserskorps.

 

Fasismen kom sent

Offiserene var fylt av idéen om egen rett til å definere hva Spania var – mot alle Republikkens moderniseringstiltak. Offiserene utgjorde et kjerneelement i Francos opprør. Fordi fascismen kom så sent til Spania og var så marginal, ble hæren det spanske borgerskaps fremste medspiller i undergravingen av Republikken. Her ligger en hovedårsak til tragedien.

 

Paradoksenes krig

Borgerkrigen oppviser en rekke paradokser. Den ble sett på som et ideologisk ragnarokk. Men ytterpunktene – kommunister og fascister – fikk en bagatellmessig oppslutning ved valgene 16. februar 1936, som innvarslet Republikken (hhv. 2,5 og 0,08 %). Men de fikk en uforholdsmessig stor innflytelse fordi de hadde Stalin og Hitler/Mussolini i ryggen.
Vestmaktene nektet å støtte Republikken gjennom ikke-intervensjonspolitikken. Formålet var å demme opp for kommunisme. Paradoksalt førte det Republikken i armene på Stalin.

 

Hvorfor tapte republikken?

I det vesentlige på grunn av indre splid og inkompetanse – og en uheldig dagsorden. De problemer Republikken stod overfor, var åpenbart mer omfattende enn regjeringen hadde ressurser til å løse.
Regjeringen lyktes f.eks. ikke med å komme landarbeidernes rettferdskrav i møte (ikke minst p.g.a. av jordeiernes og kirkens systematiske sabotering). Det førte til at for få kjernegrupper ble knyttet til republikkens moderniseringsprogram.
Republikken burde ha startet et massivt offentlig program for utbygging av infrastruktur. Det ville ha avhjulpet den enorme arbeidsløsheten. Men regjeringen manglet ressursene, og datidens økonomiske tenkning åpnet ikke for et keynesiansk offentlig opplåningsprogram som kunne sette hjulene i gang.

 

Intellektuelles dagsorden

Samtidig bidro en til dels aggressiv sekulariseringslinje i utdanningsspørsmål til å drive liberale katolikker som kunne ha støttet Republikken, over i Francos leir. Det var en uklok dagsorden i en krisetid, drevet i all vesentlighet av intellektuelle.
En tilsvarende pågående og til dels hevngjerrig politikk vis á vis offiserskorpset bidro til å stålsette deres kuppvilje. Samtidig bidro som sagt sosialistpartiets kroniske ambivalens overfor regjeringsdeltakelse og dets romantiske revolusjonære program til Republikkens svakhet og manglende gjennomføringsevne av reformer, særlig i agrarsektoren. De kunne stabilisert demokratiet.
Dette er lett å si, nå som vi har fasiten. Det som blir stående etter denne tragiske nedslaktningen, er ideologienes besettende virkning på sinnene og de siviles ufattelige lidelser. Og utsettelsen av Spanias inntreden i det 20. århundre med mer enn førti år.
Arthur Koestler hadde rett: Spania ble «den siste rykning i Vestens skrantne samvittighet».

Relaterte innlegg