Den vanskelige arvefølgen

Den vanskelige arvefølgen

Å oppnå moralsk autoritet er en møysommelig prosess. En slik posisjon kan lett forspilles i hverdagspolitikken.

 

Skrevet av professor II Bernt Hagtvet

 

Ordnende maktskifter er demokratiets kjerneverdi. De gir opposisjonen mulighet til å komme i posisjon ad fredelig vei. Slik bidrar demokratiske prosedyrer til å avvæpne konflikt. Men maktskifter behøver ikke innebære forlengelse av kvalitet.

Det har vi sett i det siste. I USA sitter nå en narcisstisk bølle i Det Hvite Hus. Han kaller seg et stabilt geni og har behov for å kalle inn pressen for å vise at han kan holde oppmerksomheten i regjeringsmøter. Fallet fra Barack Obama gir gjenlyd over en hel verden.

 

Sør-Afrikansk og Tsjekkisk forfall

I Sør-Afrika har ANC etter mye strev kvittet seg med Jakob Zuma, en korrupt etterfølger etter – av alle – Nelson Mandela.  Og i Tsjekkia – Vaclac Havels, Jan Patocka og Tomas Masaryks hjemland – er en president gjenvalgt, Milos Zeman.

Han er av sin hovedmotstander, Jiri Drahos, anklaget for å ha bragt presidentembetet ned til et «moralsk lavmål» med sine populistiske utspill og sin anti-migrasjonslinje. (Tsjekkia skulle mottatt 2 691 flyktninger etter EUs byrdefordelingslinje, men har bare tatt i mot 12). Som alle primitive autoritære folkeforførere elsker han konspirasjonsteorier og mener flyktningestrømmen fra Syria er en bevisst planlagt invasjon.

 

Masse revolt

Det moralske og politiske fall er i alle tre tilfellene dramatisk. Alle eksemplene viser demokratiets sårbarhet overfor masseappell. De som vil lese en tidlig advarsel om nettopp denne struktursvakhet ved det liberale demokrati, anbefales å konsultere den spanske filosofen José Ortega y Gasset. Hans sivilisasjonskritiske studie fra 1929, «Massenes revolt», er usedvanlig forutseende. Der argumenterer Ortega for at demokratiet med nødvendighet må føre til nivellering av alle moralske, politiske og kulturelle standarder – kappløp mot bunnen for å tilfredsstille «folkets» krav. Det er det vi ser i Øst-Europa og USA nå.

Ortega skrev før fascismen og nazismen førte hans tese ut i dens logiske ytterpunkt: krig og totalitært diktatur. Ortegas kritikk er klassisk konservativ kulturkritikk, nesten helt druknet i  i Norge i dag, der konsumsamfunnets klaprende tomhet og laksesalg, anført av Høyres kommersielle dans rundt gullkalven i ledtog med Fr.P., styrer ballet.

 

Absolutt maktperversjon

Den europeiske liberalismens har en klassisk grunnvisjon, tilskrevet Lord Acton: All makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt. Dette er en av de få samfunnsvitenskapelige lover som har vist seg eviggyldige.

I Sør-Afrika må den nyvalgte presidenten Cyril Ramaphosa – selv millionær – rydde opp etter ni års vanstyre. Få mener han vil lykkes. Det er ikke så rent få som mener ANC har brutt alle forventninger og fortjener historiens gravplass.

I Tsjekkia er mønsteret temmelig likt. Der er statsministeren, Andrej Babis, under etterforskning for underslag av EU-midler til egne agrarforetak. Babis står Zeman nær. Hadde Drahos vunnet, hadde han vist Babis døren.

I 1796 kunne USAs første president, George Washington, med sin enestående autoritet lett ha oppkastet seg til noe nær en folkevalgt enehersker. Han valgte å tre tilbake etter to perioder og bidro derved til en tradisjon av frivillig oppgivelse av makt i den nye nasjon. Men en garanti for kvalitet lå ikke i denne gesten.

USA har gjennom tidene hatt mange selsomme presidenter. Men den som sitter nå representerer antakelig bunnen. Zuma og Zemann ligger ikke langt etter.