Det finske unntaket

Det finske unntaket

Finland er i hundreårsmodus i år. 9. desember 1917 erklærte finnene sin selvstendighet etter mer enn hundre år som russisk storhertugdømme.

Skrevet av professor II Bernt Hagtvet

 

Finsk nasjonsbyggingshistorie deler bare overfladiske likhetstrekk med Norge. Likevel kan vi utdype forståelsen av vår egen vei til selvstendighet ved å kjenne det finske løpet bedre. Vår norske historie er som en idyllisk blomstereng i sammenlikning.
Nasjonsbyggingshistorien i Finland er som et skrekk-kabinett av vold, splittelser og konflikter. Men den finske nasjon fremviser også utsoning og seier for nasjonal selvstendighet og demokrati. At landet har beholdt sin selvstendighet i det farlige geo-politiske farvann nasjonen har navigert i, er rett og slett en prestasjon av dyptgående dimensjoner. Vi hever våre glass for dette ved 100-årsmerket!
I de to tiår mellom uavhengighetserklæringen og andre verdenskrig opplevde Finland i 1918 en borgerkrig, en dyp økonomisk depresjon som lammet landets fremste eksportindustri, trelast og papir; en bitter etnisk og kulturell strid om språk og identitet; en stor-finsk nasjonalisme og forsøk på fascistisk kupp; så en vinterkrig og fortsettelseskrig fra 1941 til 44 som truet nasjonens selvstendighet og krevde store ofre. Deretter en vestvending og en balansegang mellom stormaktene som igjen krevde kløkt og klokskap. I dag er Finland med i EU med euro som valuta. Der fører landet en aktiv moderne alliansebyggende politikk uten noen tendens til f.eks. dansk fotnotelinje. På mange måter er Finland langt mer europeisk enn Norge.
Tross disse konflikter oppnådde Finland en grunnleggende demokratisk samstemmighet gjennom det rødgrønne kriseforliket i 1936/7. Dette klassekompromisset betegner avslutningen på det autoritære mellomspillet i Finland og har formet finsk politikk siden.
Stalin ønsket å la Finland dele skjebne med de baltiske land – la oss ikke glemme det. Men takket være den heroiske motstand mot Den røde armé under vinterkrigen 1939-40, unngikk finnene de baltiske og øst-europeiske landenes skjebne (26 000 drepte, 39 800 sårede, 1000 krigsfanger; 422 00 kareler mistet sine hjem, 10% tap av territorium). Finnenes balansegang mot sin mektige nabo i øst i etterkrigstiden ville ha påkalt Machiavellis beundring for blandingen av klokskap, fryktløshet og besluttsomhet.

 

NÅR SKAPENE ÅPNES

Denne til dels voldsomme historien gjør at 100 års-jubileet kommer med en besk bismak. Mye er forvist til nokså lukkede skap. Det er i alle fall mye å konfrontere seg ærlig med hvis skapene åpnes. Traumene er mange.
Eksempler: de massive henrettelsene av kommunister etter borgerkrigen: mer enn 8000 røde skutt (de røde viste også mye grusomhet), med den senere president Uhro Kekkonen som medlem av en eksekusjonspelotong; 12 000 utsultet i hvite konsentrasjonsleire; våpenbrorskapet med Hitler 1941-44, og feltmarskalk Gustaf Mannerheims indirekte støtte gjennom uklare dagsordre til stor-finsk imperialisme i Øst-Karelen under Fortsettelselseskrigen.

DE DYPERE KONFLIKTLINJENE

En vei inn i dette fascinerende nabolands fortid er å undersøke mønsteret av skillelinjer – økonomiske, politiske og ikke minst kulturelle – og på en systematisk måte sammenlikne dem med våre.
Konklusjonen er klar: Holdt opp mot de øvrige nordiske land er Finland det store unntaket. På flere måter: Konfliktene var ikke bare dypere og bitrere i Finland enn hos oss. De holdt seg også lenger. Et eksempel er kommunistpartiets langvarige innflytelse i finsk politikk, finansiert som det var i store perioder fra Moskva og så nær Sovjet at grensen ikke var noe problem. En helt annen maktfull rolle enn NKP i Norge.

 

STEMMERETT OG SPRÅKLIG OG KULTURELL REISNING

Finsk historie har en interessant merkverdighet: Finland var det første land som ga menn og kvinner stemmerett. Det skjedde i 1906, av frykt for at 1905-revolusjonen i Russland skulle bre seg. Men parlamentarisme kom senere. Omvendt hos oss (1884,1898,1913). Tsaren oppnevnte fremdeles statsrådene. Ved første frie valg fikk sosialistene 80 mandater, men det førte ikke til innflytelse siden makten fremdeles lå hos øvrigheten i Petersburg. Dette skapte en mistillit og en desillusjon hos sosialdemokratene med parlamentarismen som delvis forklarer revolusjonsstemningen i 1918.
Nok et eksempel: Finland er som Norge språklig todelt. Men med en helt annen bitterhet. Den administrative, økonomiske og kulturelle overklassen snakket svensk (6% av befolkningen i dag). Først i 1863 ble finsk, majoritetsspråket, sidestilt med svensk. Den finske nasjonale språkreisingen deler den litterære og folkelige mobiliseringen med den norske ( jfr. nasjonaleposet «Kalevala» og Asbjørnsen og Moes eventyr).
Men i Finland knyttet den finnomanske-etniske kampen seg til en aggressiv nasjonalisme mot Russland og mot svensk språk som vi ikke har paralleller til i Norge. Denne mobiliseringen fikk også rasistiske overtoner. Sentrale deler av den finnomanske bevegelsen ønsket endog å gjøre Finland språklig enhetlig: rense landet for svensk språk.
Landsmålet hos oss ble en løftestang for den norske bondebefolkningen mot det dansk-norske politiske og kulturelle hegemoni. Nynorsken inspirerte en etno-romantisk demokratisk nasjonalisme med langt mindre ytre agg. Dansk-norsken ble gradvis fornorsket; jamstellingsvedtaket i 1880-årene skapte rom for nynorsken og utløste en kulturell nyskaping uten like.
I Finland ble kampen for finsk språk en knyttneve mot svenskens stilling i offentlig forvaltning, i kulturlivet og i politikken. Særlig bitter ble kampen for finsken på universitetene. Der ble mesteparten av den finske akademiske eliten pseudo-fascistisk i det akademiske Karelenselskapet AKS. I den ble idéen om et Stor-Finland (Suur-Suomi) ivrig næret. Som del av fredsavtalen med Sovjet i 1944 ble alle slike organisasjoner på den ytterste høyrekanten forbudt og gikk i oppløsning.
Under disse stridighetene ligger den viktigste forskjellen til Norge: forholdet til den store nabo Russland.

 

DEN PROBLEMATISKE NABOEN

Norsk 1800-tallshistorie har et tilsvarende omdreiningspunkt, unionsstridighetene med Sverige. Men Oscar II var en snill patriark sammenlignet med de autokratiske tsarene. Nikolai II utløste en aggressiv finsk nasjonalisme etter at han – inspirert av pan-slaviske strømninger- begynte å stramme inn med russifisering fra rundt forrige århundreskiftet.
På et mer strukturelt plan kom reaksjonen kom i form av stor-finsk nasjonalisme med klare aggressive og ekspansjonistiske trekk, og med Lappo-fascismen som voldelig ytterpunkt. Lappo-bevegelsen (1929-32) var mindre preget av internasjonale strømninger innen europeisk fascisme enn mange andre lands tilsvarende strømninger. Denne bondefascismen var runnen av hjemlig grunn og vendte seg voldelig mot finsk arbeiderbevegelse, og særlig den kommunistiske delen av den. Bortføringer av motstandere som så ble droppet over grensen til Sovjet, ble dens spesialitet.

 

ULIKE NASJONALISMETYPER

Der den norske nasjonalismen i hovedsak ble en bjørnsoniansk, demokratiserende impuls for politisk og kulturell nasjonal selvstendighet fra Stockholm, utviklet finnene som vi alt har berørt en langt mer maktorientert, ja endog sjåvinistisk anti-russisk nasjonalisme med tysk inspirasjon og med dypere og farligere kontakter innen den industrielle, finansielle og agrare borgerlighet enn hos oss. I Norge holdt Høire i hovedsak NS isolert (takket være C.J. Hambro), og Quisling-partiet ble en isolert parentes. Partiets drømmer om «Norgesveldet» forble en latterlig illusjon, nederlagene i valg åpenbare (1,8% i 1936).
Ikke så i Finland. Der fikk IKL, NS’motstykke 8% av stemmene i 1937 og holdt vedlike en territorial ekspansjonslinje vis á vis Kola og Stor- Karelen som omfattet områder med bare minimal finsk bosetting og språk. Fortsettelseskrigen etter Hitlers anfall mot Sovjet i 1941 må forstås, iallfall delvis, som en fortsettelse av denne ideologi. Det ambivalente kampfelleskapet med Hitler var likevel en pragmatisk union som til slutt ble oppløst i blod, da finnene erklærte tyskerne krig i 1944 og drev tyske tropper nordover og over i Norge.
Feltmarskalk Carl Gustav Mannerheim (1867-51) ble beundret av Hitler, men holdt klar distanse til nazismen. På den andre siden kan han ikke sies å ha vært en heftig elsker av det parlamentariske demokrati. Det så han helst som nødvendig plunder og heft for et sterk nasjonalt lederskap. Han flørtet med Lappo.

 

FASCISMEN SLÅTT VED MAKTENS DØR

Slik kan vi fortsette rekken av unntak. Finland var f.eks. det eneste nordiske land som kom nær en fascistisk maktovertakelse i mellomkrigstiden.
Tidspunktet var sommeren 1930, etter at Lappo-bevegelsen – inspirert av Mussolinis marsj mot Roma i 1922 – organiserte et bondetog mot Helsinki. Anslagsvis 12 000 aktivister møtte opp. Med trusler om vold og konkrete kidnappinger (bl.a. av landets første president J.K. Ståhlberg) tvang de gjennom forbud mot kommunistpartiet (1930).
Opprøret ble gjentatt i byen Mäntsälä i 1932. Lappobevegelsen hadde støttet P.E. Svinhufvud som president og regnet han som sin. Men da Lappo krevde avsettelse av regjeringen og innsettelse av en «upolitisk» bevegelse, nedla Svinhufvud forbud mot slik ekstra-legal anti-parlamentarisk politikk. På det avgjørende tidspunkt lyktes det ikke Lappo å mobilisere soldater fra den militspregede Sivilgarden, en arv fra borgerkrigen tiåret før.
Dertil kom at de borgerlige begynte å nøle med sin støtte til slik anti-demokratisk agitasjon. Lappo hadde latt seg bruke som spydspiss i den anti-kommunistiske agitasjon. Når den forlangte avskaffelse av legaliteten og slutt på parlamentarismen, vendte dens borgerlige allierte dem ryggen; Lappos nytte var utbrukt. Men de finske konservative gikk mye lengre i denne retningen enn det norske Høire.
Viktig var også at sosialdemokratene også slo ring om det parlamentariske demokratiet. Linjen til det maktfulle kommunistpartiet ble trukket klart etter borgerkrigen.
Etter denne nær døden-opplevelse fulgte Finland det nordiske mønsteret med et kriseforlik og en klassemessig utsoning omkring demokratiet i 1936-7.

 

IKKE WEIMAR

Parallellen til Weimar er slående: 30. september 1933 ble president Hindenburg overtalt til å slippe Hitler inn som rikskansler. Det skjedde på initiativ av anti-demokratiske krefter som trodde de kunne nøytralisere NSDAP på den måten – det 20.århundrets mest katastrofale feilvurdering.
I Finland kom Svinhufvud med selve slåen som stengte døren til makten. Slik reddet han demokratiet.
Stefan Zweig har et ord for slike skjebnesvangre omdreiningspunkter i historien: det var Finlands evige øyeblikk.
En viktig lærdom ligger her: Fascistiske bevegelser har størst sjanse til å tilrane seg makten der de borgerlige partier er svake og tror de kan bruke fascismen som slaghammer mot venstre. I Tyskland led de borgerlige under illusjonen at Hitler kunne temmes ved å ko-opteres. I Finland støttet de borgerlige Lappo så lenge de fikk gjennom forbudet mot kommunistpartiet. De slapp aldri Lappo inn i regjeringen.

 

FØDSEL I BLOD

Det virkelige store unntaket i nordisk overlys er Finlands blodige kriger. Våren 1918 opplevde finnene en borgerkrig som ble et nasjonalt traume.
Bakgrunnen var den russiske revolusjon i 1917 og dype klassekløfter. Finland hadde ingen egen hær; den var organisert som del av den tsaristiske. For den revolusjonære venstresiden fremstod situasjonen derfor som et maktvakuum som formelig inviterte til et revolusjonsforsøk. Sovjet-soldater sto i landet, klassefienden virket svak og lammet. Disse spenningene endte i blod. De røde tapte massivt etter noen vårmåneders kamp.

 

FINNENES USPORTSLIGE OPPTREDEN

Under Vinterkrigen 1939-40 ble ikke Finland erobret. Landet ble overrent av tallmessig overlegne sovjetiske tropper. Til landets mytegalleri hører historiene om de hvitkledte skitroppene som drev tilintetgjørende geriljakrig om natten i skogene. Stalin skal ha kalt dette finnenes usportslige opptreden. Russiske tap beregnes til rundt 270 000 drepte, 300 000 sårede og 5000 krigsfanger.
Faktum er at finske tropper desimerte store sovjetiske troppeformasjoner og avtvang fiendens respekt. Simo Haya, under kallenavnet «Hvit død», er gått inn i anegalleriet som den mest effektive skarpskyttteren, med mer enn 500 russiske liv på samvittigheten.
Krigen fikk verdenshistorisk betydning: Hitler mente russernes svake innsats sa alt om det slaviske undermennesket. Og mente at Sovjet ville falle før vinteren satte inn. Han utstyrte ikke de tyske troppene med vinterklær. Det han glemte var at i Finland var russerne angripere, etter 21.juni 1941 var de fedrelandets forsvarere. Det var noe ganske annet.

 

DEMOKRATIET OVERLEVDE

I fortsettelseskrigen fra 1941 til 44 gikk finnene utover sitt eget gamle territorium (men Mannerheim nektet å bli med på tyskernes beleiring av Leningrad). Fredsavtalen ble undertegnet 19. september 1944 etter forhandlinger ledet fra russisk side av erke-stalinisten Aleksandra Kollontai som en tid var sovjetisk minister i Oslo. Der ble de territorielle tap etter Vinterkrigen bekreftet (Karelen måtte fraflyttes for annen gang). Tapet av Petsamo i nord kom i tillegg.
Norske tap i krigen er på ca. 10 000. Krigen i Norge var noe nær en mild bris i sammenlikning med Finland. At landet så kort tid etter årelatingen i borgerkrigen kunne samles nasjonalt til kamp for sin eksistens, er rett og slett et under. Jeg tror Sibelius’ storslagne Finlandssuite gir oss noe av følelsene bak dette under.

 

Vil du lytte til Sibelius, trykk deg videre til Youtube