Donald Trump og amerikansk eksepsjonalisme

Donald Trump og amerikansk eksepsjonalisme

Donald Trumps oppfordring til å “gjøre Amerika storslått igjen” er både en trussel og et løfte. Slagordet viser at Donald Trump har forstått hvor grunnleggende den amerikanske eksepsjonalismen er i amerikanske valgkamper. Førsteamanuensis Hilde Restad gir her en oversikt over den historiske utvikling og rolle ideen om den amerikanske eksepsjonalismen har hatt i amerikansk politikk.

Restad skriver at til tross for at mange antok at troen på amerikansk eksepsjonalisme døde ut både på 1970- og på 2000-tallet, så har denne ideen faktisk aldri gått helt bort – noe som er blitt bevist av hvordan konservative krefter har betvilt president Obamas uttalte tro på ideologien. Blogginnlegget kan lastes ned som pdf her

Donald Trump skal gjøre USA eksepsjonelt igjen

Ifølge den ledende republikanske presidentkandidaten, Donald Trump, så ”er vi ikke et sterkt land lenger”. Det er litt uklart hva Trump legger i dette utsagnet, men det kan virke som om han refererer til de angivelig dårlig sikrede landegrensene (mot Mexico, ikke Canada…) samt et angivelig tap av USAs status i verden. Løsningen på denne elendigheten er å stemme på Trump i presidentvalget, fordi ”om jeg blir valgt som president, kommer vi til å vinne så mye at dere kommer til å bli lei av å vinne så mye.” Med andre ord, om du vil at Amerika skal bli eksepsjonelt igjen, så må du definitivt stemme på Trump.

Frykt -ikke håp- har karakterisert valgkampen

Dette er – eller var – jo urettferdig ovenfor Florida-senator Marco Rubio, som var ment å skulle være presidentkandidaten som argumenterte for den amerikansk eksepsjonalismen i dette presidentvalget. Rubio, som åpenbart ikke har et klart grep om tidsånden, startet sin kampanje for presidentembetet med en tradisjonelt optimistisk, Ronald Reagan-aktig formulering av amerikansk eksepsjonalisme. Utenlandske observatører, mente Rubio, blir nok litt forvirret av det faktum at en sønn av en cubansk bartender kan stille som presidentkandidat (Rubio kjenner åpenbart ikke til Nicolas Sarkozys familiebakgrunn, selv om Sarkozys far riktignok var en ungarsk aristokrat og ikke en bartender fra Cuba). Ifølge Rubio selv, ønsket han bare å betale tilbake sin gjeld til det han anser for å være det beste landet i verden. Rubio begynte sin kampanje med å snakke om ”Et nytt amerikansk århundre” (et spill på Lifes berømte artikkel om «the American Century» fra 1941), men i de siste ukene av 2015 endret han tonen radikalt. I takt med at Trumps ledelse på meningsmålingene fortsatte å stige, tok Rubios kampanje en negativ vending. Han advarte blant annet potensielle velgere om at et svekket Amerika vil bli angrepet av terroristene Obama hadde løslatt fra Guantánamo-fengselet på Cuba. Det var frykt, ikke håp, som skulle komme til å karakterisere valgkampen, og Rubio trakk seg som kandidat etter at han tapte sin egen hjemstat, Florida, den 15. mars.

vote election badge button for 2016 background 3d Illustrations

Hva er amerikanske eksepsjonalisme?

Amerikansk eksepsjonalisme har alltid vært en viktig del av amerikansk politikk og mye studert i akademia. Men selve begrepet ble først sentralt i valgkampen i 2008. Vi skal komme tilbake til det litt senere. Før vi stiller spørsmålet om ´hvorfor´, må vi nemlig spørre `hva er det´?

Selv om så godt som alle amerikanske politikere hyller den amerikanske eksepsjonalismen som en objektiv sannhet som kan verifiseres gjennom enkle sammenligner med andre land, så er det nok bedre å betrakte den amerikanske eksepsjonalismen som en idé. Faktisk er det tre idéer, som hver for seg representerer ulike aspekter ved den opplevde historiske betydningen av amerikansk eksepsjonalisme.

Amerikansk eksepsjonalisme kan betraktes som tre ideer

  1. Den første idéen er at USA er noe annet enn den ”gamle verden”. Tidligere har den ”gamle verden” referert til Europa, men i dag refererer det rett og slett til resten av verden. Betydningen av at USA oppleves som ”noe annet” er ikke at det indikerer at USA er annerledes fra resten av verden; det betyr helt klart at USA er bedre. Troen på amerikansk overlegenhet er sterk, vedvarende og gjennomgripende, og den er like aktuell i dag som den var i tidlig amerikansk historie. I følge en Gallup-undersøkelse fra 2010 er et overveldende flertall av amerikanere (80 prosent) enige i følgende utsagn: ”USA har en unik egenart på grunn av landets historie og grunnlov, noe som skiller landet fra andre land som det mest enestående landet i verden.” Det faktum at amerikanske meningsmålingsinstitutter stiller slike spørsmål med jevne mellomrom sier sitt om den gjennomgripende troen på amerikansk eksepsjonalisme (og den konstante frykten for at den skal svekkes).
  2. For det andre gir den amerikanske eksepsjonalismen – i de fleste amerikaneres øyne –USA en unik rolle å spille i verdenshistorien. Dette spesielle oppdraget som USA er skjenket betyr at USA bør være en leder av nasjoner. Denne ideen om lederskap er ofte fremtredende i retorikken i presidentvalgkamper. I en kvantitativ analyse av tidligere presidenters «State of the Union»-taler, fra Franklin D. Roosevelt til George W. Bush (mellom 1934 og 2008), fant Rico Neumann og Kevin Coe kun tre tilfeller der en president hadde holdt et annet land opp som et foregangsbilde for USA. Av de nesten 2.500 gangene andre land er blitt nevnt i talene, var det kun Storbritannias utholdenhet i kampen mot Nazi-Tyskland (FDR, 1942); Sveriges helsevesen (John F. Kennedy, 1963); og Japans utdanningssystem (Ronald Reagan, 1983) som har vist seg verdige en omtale som eksempler USA burde følge.
  3. Den tredje og siste forestillingen er at USA skal – som den eneste nasjonen i historien – klare å opparbeide seg makt uten deretter å miste den igjen. Bevisene ligger i empirien. For det første vant USA over det mektigste riket i sin tid (Storbritannia); deretter lyktes landet i å erobre et helt kontinent; videre ekspanderte amerikanerne over havene – ødela for nok et mektig rike (Spania); og til sist vant USA to verdenskriger over Tyskland, som igjen førte til at landet har kunnet etablere en internasjonal orden som fortsatt domineres av USA. Etter den kalde krigen var den amerikanske eksepsjonalismen stadfestet, tilsynelatende for all fremtid: USA hadde vist seg å være den særskilte nasjonen som skal lede alle andre nasjoner inn mot ”historiens slutt”, for å bruke Francis Fukuyamas ord.

Det grunnleggende i alle tre aspektene beskrevet ovenfor er at amerikanere har gjennom hele sin historie trodd at de er overlegne andre, trodd at de har blitt gitt et unikt oppdrag, trodd at de aldri skulle bli offer for historiens nådeløse lover om stormakters turbulente karrierer. Viktigst av alt er imidlertid at dette er en ideologi som amerikanere og deres ledere flere ganger har handlet ut i fra.

Slutten på amerikansk eksepsjonalisme?

Både Trump og (omsider) Rubio har rett i å anta at amerikanere i dag føler seg usikre på nasjonens storhet. Et par ganger i historien har amerikanernes ellers så sterke tro på egen eksepsjonalisme blitt rokket ved. Interessant nok synes det som om debatten omkring en mulig ”slutt på amerikansk eksepsjonalisme” har sammenfalt med det som fremstår som en reduksjon i USAs relative makt. Etter at USA etablerte seg som en supermakt, og nå også som en «hypermakt», har USA gjennomgått en eksistensiell krise minst to ganger.

Tapt tro på landets fremtid

Den første av disse krisene kom i de urolige 1970-årene. Med en relativ økonomisk nedgang sammenlignet med Japan og Det europeiske økonomiske fellesskap, i tillegg til at Sovjetunionen hadde blitt en atommakt, virket det i en periode som om USA skulle tape den kalde krigen. Dette ble bare verre etter at en rekke med nasjonale skandaler ble offentlig kjent. I kjølvannet av den mislykkede og svært kontroversielle Vietnamkrigen kom Watergate-skandalen, som førte til at president Richard Nixon til sist måtte gå av, noe som igjen gjorde at et allerede kriserammet politisk system ble svekket i enda større grad. I 1975 skrev sosiologen Daniel Bell en artikkel i National Affairs med tittelen ”The end of American Exceptionalism”, der han stilte spørsmål ved berettigelsen av den amerikansk eksepsjonalismen, i lys av Vietnamkrigen og Watergate-skandalen. ”I dag,” skrev Bell, ”har troen på den amerikanske eksepsjonalismen forduftet i tråd med avslutningen på kolonitiden, maktsvekkelse og en tap av tro på landets fremtid.

Da Barack Obama tok over som president i januar 2009, skjedde det i en tid med sterk nasjonal uro – i stor grad slik som på midten av 1970-tallet. Finanskrisen som startet i 2007-2008, var det mest alvorlige landet hadde opplevd siden Den store depresjonen. For å gjøre vondt verre, så det ut til at landet ikke lyktes i kampen mot terror – USA klarte ikke å bringe Osama bin Laden for retten eller opprette frihet og demokrati i Afghanistan og Irak (som invasjonene visstnok var ment å gjøre). Det var en tid preget av nasjonal ydmykelse – en diplomatisk bakrus etter de gylne årene med eksepsjonelle oppdrag om å redde verden.

I 2011 kunne Pew Research Center rapportere at for første gang siden 2002 var det bare halvparten av de som tok del i undersøkelsen som sa seg enige i uttalelsen ”Vårt folk er ikke perfekte, men vår kultur er overlegen andres.” Kanskje enden på den amerikanske eksepsjonalismen faktisk var her?

Den amerikanske eksepsjonalismen forsvant egentlig aldri

Men vent litt. Hva skjedde egentlig etter 1970-tallet? Mens troen på den amerikanske eksepsjonalismen vaklet på 1970-tallet, så kom den tilbake for fullt med Ronald Reagans ”shining city on a hill” på 1980-tallet. Ifølge den etablerte fortellingen om den amerikanske eksepsjonalismen gikk USA fra nasjonale tragedier, oljekriser og gisseltaking i Iran til å ”vinne” den kalde krigen. ”Ved guds nåde” hadde USA ”vunnet den kalde krigen”,” sa jo president George H. W. Bush i sin «State of the Union»-tale i 1992.

Kulturell overlegenhet

Samtidig som Pew-undersøkelsen fra 2011 ble rapportert i amerikanske medier i dystre ordelag, var det ett iøynefallende faktum som ikke ble plukket opp: Blant landene som var med i undersøkelsen, var USA fortsatt det landet som hadde størst tro på egen kulturelle overlegenhet (og det var bare ”kulturell” overlegenhet). Når amerikansk økonomi igjen kommer i gang for fullt, så vil amerikanerne trolig igjen få tilbake troen på landets overlegenhet.

Amerikansk eksepsjonalisme forsvant egentlig aldri, forklarer Hilde Restad
Amerikansk eksepsjonalisme forsvant egentlig aldri, forklarer Hilde Restad

Flere presidentkandidater forsøker å utnytte en svekket tro på eksepsjonalismen

Dette betyr at det å forsøke og være presidentkandidaten som lykkes med å utnytte den svekkede troen på den amerikansk eksepsjonalismen, er en vanskelig oppgave. Mitt Romney, den republikanske kandidaten ved det forrige presidentvalget, prøvde å gjøre nettopp dette – uten særlig hell. I 2012 ble det å utfordre president Obama på hans tro på den amerikanske eksepsjonalismen en prioritert valgkampstrategi. I sin bok No Apology. The Case for American Greatness, beskrev Romney hvordan Obama, i sin første presidentperiode, hadde reist verden rundt og ”bedt om unnskyldning på USAs vegne”. Romney, på sin side, lovet imidlertid at dersom han ble president, ville han fremme og styrke den amerikanske eksepsjonalismen. ”Amerika må lede verden, ellers vil noen andre gjøre det,” sa Romney i sin valgkamp. Dette er jo selvsagt sant, bokstavelig talt. Men denne forsikringen uttrykket samtidig noe dypere – noe som er iboende i troen på den amerikanske eksepsjonalismen.

President Obama svarte imidlertid med samme mynt, og høynet samtidig innsatsen. I sin andre innsettelsestale i januar 2013, sa Obama:

Det som gjør oss eksepsjonelle – det som gjør oss til amerikanere – er vår troskap til ideen som ble uttrykt i en erklæring for mer enn to hundre år siden; ´Vi regner disse sannhetene som selvinnlysende, at alle mennesker er født like; at av skaperen er det gitt oss visse grunnleggende rettigheter, og blant disse er liv, frihet og søken etter lykke´.

Obama avsluttet sin tale med å minne sine medborgere på grunntanken landet er tuftet på: ”Med felles innsats og felles formål, med lidenskap og engasjement, la oss svare historiens kall og bære det dyrebare frihetens lys inn i en usikker fremtid”.

Don´t Stop Believin´

Til tross for Obamas hyppige referanser til den amerikanske eksepsjonalismen, så har hans egentlige meninger om temaet stadig blitt trukket i tvil – ikke bare av de konservative, men også av den generelle amerikanske befolkningen, noe som var årsaken til at Mitt Romney trodde at hans valgkampstrategi skulle fungere. Som tilsvar til Obamas andre innsettelsestale, skrev det konservative tidsskriftet The American Thinker at mens Obama nå hadde gjort det klart at han trodde på den amerikanske eksepsjonalismen, så var dette kun et tegn på en ”diagnostiserbar narsissisme” ettersom årsaken til hans overbevisning var hans eget gjenvalg. Obama trodde at ”Amerika er eksepsjonelt fordi det valgte Barak Obama”, skrev de.

Den amerikanske eksepsjonalismen = den amerikanske nasjonale identiteten?

Kanskje Obama er en diagnostiserbar narsissist? (Men, har de møtt Trump?) Eller kanskje bare sier Obama det han tror at det amerikanske folket vil høre. Men dersom det stemmer, er ikke det interessant i seg selv? Hvorfor – om det stemmer at det er det president Obama gjør – tror han at dette er viktig å gjøre? Hvorfor er det så viktig for amerikanere å høre at de er eksepsjonelle? Fordi den amerikanske eksepsjonalismen er, grunnleggende sett, den amerikanske nasjonale identiteten.

Donald Trump dokkeForfengelig

Richard Gamble kritiserer det han kaller ”forfengeligheten” ved den amerikanske eksepsjonalismen, og siterer Alexis de Tocqueville: ”I sitt forhold til utlendinger”, sukket (Tocqueville), ”virker amerikanerne irriterte av den minste kritikk og fremstår som grådige i sin higen etter å bli roset. Det spakeste kompliment behager dem, og det mest vulgære tilfredsstiller dem sjeldent; de vil plage deg ustanselig for å få deg til å berømme dem, og hvis du viser motstand, så lovpriser de seg selv. Fordi de betviler sin egen verdi, kan man si om dem at de trenger en konstant illustrasjon av denne makten foran seg selv. Deres forfengelighet er ikke bare grådig, den er også rastløs og sjalu”.

Mange nasjoner er stolte av sine land, men noen trolig litt mer enn andre, er kanskje det Tocqueville mente. Ifølge undersøkelsen ”National Pride in Comparative Perspective”, utført i 2006, ble det konkludert med at amerikanere, sammen med folk fra Venezuela, toppet de internasjonale rangeringene. Det fine med ideen om den amerikanske eksepsjonalismen er at så lenge folk tror på den, vil den vedvare. Det kan minne om den altomfattende innsikten bandet Journey uttrykte i teksten: ”Don´t stop believin´.” Den andre siden av denne mynten er at dersom amerikanerne slutter å tro på sin egen eksepsjonalitet, vil den opphøre og eksistere. Dette er årsaken til at tanken på en president som ikke tror på landets eksepsjonalisme er et så urovekkende utsyn for så mange amerikanske politiske analytikere og kommentatorer.

Verdens håp for fred og velstand

For amerikanere er det åpenbart at USA er det beste håpet verden har for å oppnå fred og velstand. Denne enkle ideen kan vi finne spor av i ulike deler av amerikansk historie – i sivilisasjonsoppdraget rettet mot indianere, i ideen om «Manifest Destiny» der det ble antatt at det var USAs skjebne å ekspandere sitt territorium over hele Nord-Amerika og helt bort til Stillehavskysten, som «leder av den frie verden», eller i kampen mot terrorisme. Som en underliggende faktor for alt dette finner vi troen på den amerikanske eksepsjonalismen. Det er selvsagt ikke noe eksepsjonelt med dette. ”Det finnes ikke en sivilisert nasjon som ikke omtaler sitt eget siviliseringsoppdrag like storslått som oss”, kommenterte William Graham Sumner, en sosiolog fra Yale i 1899 etter krigen mot Spania i 1898 (noe som forresten gjorde Filippinene til amerikansk en koloni). «Nå ler enhver nasjon av alle de andre mens de betrakter disse manifestasjonene av nasjonal forfengelighet. Du kan stole på at alle – inkludert oss – er latterlige som en følge av disse innbilningene».

Ikke ekspesjonelt å tro at at man er ekspesjonell

Sagt med andre ord: Opp gjennom historien har vi vært vitne til at mektige nasjoner har betraktet seg selv som overlegne og gitt seg selv et mandat til å dominere andre folk og/eller lede resten av verden (de to ideene ser ofte ut til å være to sider av samme sak). Det er flust av eksempler på dette, alt fra Det osmanske riket til nittenhundretallets Russland, kolonitidens Storbritannia og Frankrikes mission civilisatrice.

Så selv om det ikke ser ut til å være eksepsjonelt å tro at man er eksepsjonell, så har det vist seg å være en mektig idé i USAs historie med viktige konsekvenser for den nasjonale identiteten, utenrikspolitikk, og nå valgkampspolitikk. Nettopp derfor er dette et viktig konsept å forstå.

Hilde Eliassen Restad
Førsteamanuensis
Internasjonale studier
Bjørknes Høyskole
Twitter: @hilderestad

Dette innlegget er oversatt til norsk av Trine Angelskår og ble opprinnelig publisert på LSEs US Centres blogg om amerikansk politikk. Innlegget har også blitt plukket opp av det anerkjente nyhetsmagasinet Newsweek.
Ønsker du å lære mer om amerikansk eksepsjonalisme? Les Hildes bok, som denne teksten er basert på: American Exceptionalism: An idea that made a nation and remade the world (Routledge, 2014).

Relaterte innlegg