Fra internship på rusinstitusjon til ambulerende team og jobb som miljøterapeut

Fra internship på rusinstitusjon til ambulerende team og jobb som miljøterapeut

Rikke tok en bachelor i psykologi på Bjørknes Høyskole og valgte internship som valgemne. I den forbindelse hadde hun arbeidspraksis på et rusomsorgsbolig for eldre rusmisbrukere. Etter endt internship ble hun tilbudt jobb på samme sted og fikk med seg verdifull erfaring. Nå jobber hun som miljøterapeut i psykisk helse og rus i Vestby Kommune og forteller om veien dit.

Portrett av psykologistudent Rikke JensenSkrevet av Rikke Camilla Jensen

Det viktigste er ikke å nå ut til folk, men å nå inn til folk
Per Larsen

Fra praksisplass til tilkallingsvakt

«Nå er det lenge siden jeg har sett deg, jeg trodde du hadde slutta, jeg», et preget blikk søker mitt og et skjevt smil brer seg over ansiktet en bruker jeg snakker mye med når jeg har vakter på Adamstuen omsorgssenter. «Slutta? Jeg? Haha, nei du ditt bøllefrø, så lett blir du ikke kvitt meg!» Om du har lest mitt første innlegg på denne bloggen, så husker du kanskje hva institusjonssjefen sa til meg før jeg begynte: Jeg kom til å søke nye utfordringer, jeg kom til å ønske og få være med på å utrette mer, se tydelige endringer hos mennesker på vei ut av et liv i aktiv rus og istandsette de slik at de kunne få en ny, ren sjanse i livet.

Møte med mennesker- erfaring, verktøy og kommunikasjon

Det skulle jo vise seg at institusjonssjefen hadde rett; hun så at jeg brant for mennesker med ruslidelser og at jeg ønsket å se motivasjon til å slutte med rus, bryte med dårlige vaner i form av nettverk, avhengighet og daglige, giftige gjøremål. Her tenker du sikkert: Hvorfor begynte du å jobbe der i utgangspunktet dersom du skjønte at du heller ville drive med forebyggende arbeid? Jeg har stilt meg selv det spørsmålet flere ganger enn jeg tør å innrømme for meg selv og andre. Det hadde jo ikke vært noe problem å søke seg til et annet sted, en annen institusjon, en annen instans som drev med akkurat det samme bare med større fokus på forebyggende arbeid og endringsatferd. Utfordringen min lå og ligger fortsatt i erfaring.

 

Fra teori til praksis

Uavhengig av mitt bevis på at jeg hadde fullført en bachelor i psykologi; teori og praksis er to forskjellige ting, logisk nok, og man kan ikke lese seg til sosiale antenner, kommunikasjon, medmenneskelighet og hvordan man står i en truende/ traumatisk situasjon. Det må læres gjennom møte med mennesker og i mitt tilfelle i det feltet jeg har valgt å jobbe i: Mennesker som heller vil forsvinne i en tåke av illegale stoffer enn å gjøre seg selv den tjenesten å tilgi seg selv for år med selvskading, skam og feilsteg for å komme ut på andre siden som et nytt menneske som heller er rusa på livet enn x antall mg med Rivotril: Egentlig epilepsimedisin. Rivotril er et av de mest potente/sterkeste medikamentene innenfor medikamentgruppen benzodiazepiner, og kan i aller høyeste grad brukes som rusmiddel. Rivotril er sterkt avhengighetsskapende og benyttes ofte av tunge stoffbrukere. (Rustelefonen.no )

 

Å gi slipp -og gjøre en forskjell

I etterkant av praksisplass og videre arbeid ved rusinstitusjonen har jeg fått flere kommentarer på hvor tøft det må være å jobbe der dag ut og dag inn, hvor tøff jeg er som har gått inn i dette og kommentarer som «Det er rart at DU ønsket deg en sånn jobb, du som gråter bare en grein brekker eller du som tar ting så lett innover deg.» Deler av svaret på hvorfor jeg ønsker å jobbe i dette feltet er jo nettopp det at jeg tar ting innover meg, men jeg lærer stadig hvordan jeg kan ta det inn, filtrere det og gi slipp på det jeg ikke har bruk for etterpå. Dessuten ønsker jeg å være med på å gjøre en forskjell, om så bare for ett menneske med rusutfordringer, og se den personen frigjøre seg fra et liv basert på rus og alt det som hører til. Erfaring veide visst langt mer enn jeg var klar over og dermed fant jeg nok et argument som virkelig understreker viktigheten av å utfordre sin egen komfortsone hva gjelder praksisplass!

 

Forutsigbarhet og fast lønn i nærheten av sjøen

Det var til slutt behovet for forutsigbarhet som fikk meg til å søke jobber utenfor Oslo høsten 2018. Jeg søkte mange stillinger i hovedstaden også, men fant fort ut at søkermassen var for stor til å i det hele tatt kunne bruke litt albuer for å komme seg blant de 20 beste og likevel bli en god nummer to. Så jeg søkte i Akershus, Vestfold og Østfold- det var på tide å innse at man like gjerne kunne pendle når det ble for trangt om plassene! Som sagt så gjort og i desember fikk jeg innkallelse til intervju ved et dagsenter i Vestby kommune, som tilhørte enheten for rus og psykisk helse. Mot de 170-180 jeg hadde konkurrert med i Oslo, var vi «bare» 30 stykker som hadde søkt på den aktuelle jobben. Jeg ble oppringt to timer etter intervjuet med følgende beskjed: Hei, Rikke, jeg ville bare takke deg for en hyggelig samtale og informere deg om at selv om du er en av topp 4 så nådde du ikke opp hos oss, MEN fordi vi liker innstillingen og arbeidsmoralen som du har kan vi tilby et vikariat i et ambulant team. De kjører hjem til brukere som bor hjemme og leverer medisiner samtidig som de er behjelpelige med praktisk bistand og turer for eksponering. Vi mener at du vil passe bra inn i det teamet, er du interessert?

 

Usikkerhet rundt vikariat veies opp av verdifull erfaring

I utgangspunktet var det dette et vikariat på 3 måneder og selv om det ville bety at jeg måtte finne meg en annen jobb etter det, så hadde jeg ingen andre valg enn å takke ja og glede meg over erfaringene en slik stilling kunne gi meg. Så den 10.desember begynte jeg i vikariatet som miljøterapeut i ambulerende tjeneste for psykisk helse og rus, i idylliske Son. Jeg måtte riktignok ut av hovedstaden og jeg kjører ca. 12 mil tur/retur 5 dager i uken, men til gjengjeld lærer jeg noe nytt hver dag, jeg er primærkontakt for x antall brukere som har ulike psykiske utfordringer parallelt med nåværende eller tidligere rusbruk, og jeg jobber med et fantastisk team som brenner for det samme som meg; møte mennesker der de er, skape trygghet og forutsigbarhet og være et medmenneske. Nå når jeg skriver dette trenger jeg ikke å bekymre meg for stillingen min; jeg ble tilbudt en forlengelse av vikariatet mitt, så nå er jeg trygt plassert i Vestby kommune til hvert fall ut august!

 

Erfaringer gir trygghet, mestringsfølelse og litt spissere albuer

Randy Pausch (1960- 2008, Am. Professor i Informatikk) har sagt at «Erfaring er det du får når du ikke fikk det du ville ha.»
Jeg utfordrer det utsagnet ved å si at erfaring er det du får når situasjoner i livet utfordrer deg til å gå andre veier for å oppnå det du vil ha. I mitt tilfelle ønsker jeg meg erfaring både for å kunne stille sterkt i jobbsammenheng, men også fordi at det er gjennom erfaringer at jeg blir trygg i meg selv og hva slags rolle jeg har, noe som igjen skaper trygghet og forutsigbarhet for de menneskene jeg jobber med hver dag!

 

Heia deg!

Til deg som ennå ikke vet hvor du vil eller hva du vil bli når du står der med bacheloren i hånden: Fortsett å heie på deg selv, fortsett å tilegne deg og samle erfaringer som du mener er viktige for å komme dit du vil, enten gjennom frivillig arbeid eller et vikariat/engasjement. Fortsett å tråkke opp den stien du vil gå for å nå målet, bare fortsett!

Psykt god klem fra Rikke, avgangsstudent fra Bjørknes Høyskole 2018, nå miljøterapeut i psykisk helse og rus, Vestby Kommune.

Relaterte innlegg