Fremmedinvasjonen

Fremmedinvasjonen

«Kloakk», «avfall», og «invasjon» - slik omtalte våre fremste politikere, polititjenestemenn, og aviser strømmen av flyktninger som kom til Norge etter utbruddet av første verdenskrig.

Av Nik. Brandal, Bjørknes Høyskole og Eirik Brazier, Høgskolen i Sørøst-Norge
Bloggteksten ble publisert som kronikk i VG 5. april 2017

 

Antisemittisk karikatur
Antisemittisk karikatur

Migrasjonsøkning etter krigsutbruddet i 1914

Verken den norske staten eller befolkningen var forberedt på migrasjonsøkningen som fulgte av krigsutbruddet i august 1914. Før krigen var det nokså fritt for utledninger å slå seg ned i Norge, og en forsiktig innstramming i 1901 ble stort sett brukt til å utvise fattige svensker. Men da skyttergravene delte det europeiske kontinentet på langs ble plutselig Norden og Norge den viktigste reiseruten mellom øst og vest. Resultatet var at titusener av mennesker plutselig strømmet inn over den norske grensen.

 

Kuriosa og en fornemmelse av krig

I begynnelsen ble de fremmede betraktet som kuriosa, en fornemmelse av krigen vi ikke deltok i. Avisene skrev om storpolitiske spenninger på overfylte tog, der venner og fiender, tyskere og russere, var tvunget til å dele kupé på reisen gjennom Norge.  Men bak lå et større alvor: Den ukontrollerte flyktningstrømmen skapte et inntrykk av krise og en stat som ikke evnet å beskytte samfunnet. Dette ga næring til skepsis mot utlendinger hos både myndighetene og i opinionen, samtidig som det skapte et behov for å trekke en klarere grense mellom «oss og dem», mellom «de norske» og «de fremmede».

 

Økende kontroll og mistenksomhet

Dette var ikke noe særnorsk fenomen; særlig i de krigførende landene ble utenlandske statsborgere og «fremmede» utsatt for økende kontroll og mistenksomhet. Dette var både et uttrykk for statenes behov for å gjenvinne kontroll med eget territorium i en krisesituasjon og et svar på en voksende fremmedskepsis i befolkningen. Opplevelsen av en krise var dermed både høyst reell og konstruert. Den reelle krisen handlet om at staten ikke maktet å ha oversikt over hvem som krysset grensen, noe som var en trussel mot norsk nøytralitet. Frykten var at utenlandske spioner og provokatører kunne dra Norge inn i verdenskrigen.

 

AnmeldelsesskjemaFrykten for å bli endestasjon

Norges posisjon ble opplevd som særlig sårbar da Danmark og Sverige allerede hadde lovgivning som begrenset migrasjonen. Frykten for at Norge skulle bli endestasjon for den pågående «fremmede-invasjonen» dominerte derfor debatten. Samtidig skulle innvandringsproblemet løses gjennom moderne, vitenskapelige og systematiske metoder og organisering. For politiet ble sentralisering av myndighet og makt viktig. Et resultat var at det særskilte anmeldelseskontoret for inn- og utflytning, reisende og fremmede utvidete oppgaver og nytt navn – Fremmedkontoret. Et annet var at Opdagelsespolitiet i Kristiania under ledelse av Johs. Søhr tiltok seg kontroll over overvåkningen på bekostning av de lokale politikontorene.

 

Krisemaksimering om anderledeshet

For å skaffe seg oversikt trengte dessuten myndighetene informasjon, og tusenvis av registerkort, skjemaer og instruksjoner ble trykket og sirkulert til lensmannskontorer og offentlige etater over hele landet. For å få tilslutning til disse tiltakene brukte myndighetene moralsk ladede argumenter om «invasjon», «avfall» og «kloakk». Og media ble servert et jevnt tilsig av statistikk over hvem og hvor mange fremmede som befant seg i enkelte landsdeler, byer og på nasjonalt nivå, som de med stor velvillighet slo opp på forsidene. Denne krisemaksimeringen bidro i neste omgang til å understreke at «de fremmede» var annerledes. Og det førte til en skarp offentlig debatt om kostnadene knyttet til «de fremmede»: De tok arbeidsplasser, forårsaket bolignød, unndro seg skatt, og truet den eksisterende samfunnsorden.

 

Mer fordommer enn fakta

Denne debatten var mer drevet av fordommer enn fakta, og i en tid der krigen hadde medført begrensninger på offentlige ressurser forsterket den inntrykket av de fremmede som en uønsket byrde for og trussel mot nasjonen i en krisetid. Dette legitimerte i neste omgang statlig inngripen – ikke bare i samfunnslivet, men endatil langt inn i privatsfæren – noe som tidligere hadde vært utenkelig. Den «menneskelige bølge» som skylte inn over landet måtte kontrolleres, overvåkes og begrenses. Politikken ble forsterket av at krigen hadde gitt statene nye teknologiske og byråkratiske redskaper til å kontrollere sivilsamfunnene – noe som fundamentalt endret forholdet mellom innbyggerne og staten også i de nøytrale landene. Og da krigen var over trakk ikke denne inngripende staten seg tilbake.

 

Store konsekvenser for minoriterer fra 20-tallet

Utover på 1920- og 30-tallet fikk den nye politikken og de nye metodene store konsekvenser for minoriteter som befant seg i Norge. Nå kunne de defineres, registreres og kontrolleres, og dermed utsettes for en mer målrettet politikk. Frem til slutten av 1960-tallet hadde blant annet politiet et register over «omstreifere», som i praksis var romanifolk. De mest dramatiske konsekvensene skulle likevel ramme norsk rom og jødene. For sistnevnte gruppe ble fremmedloven tidvis brukt aktivt av politiet og justismyndighetene i mellomkrigstiden for å hindre at flyktninger fra nazistene og pogromer i Øst Europa skulle finne nødhavn i Norge. Det kan også argumenteres for at politiets – i beste fall – passivitet og – i verste fall – medvirkning til deportasjonene av de norske jødene under andre verdenskrig kan spores tilbake den moralske panikken som lå til grunn for fremmedloven i 1915, og de virkemidlene den ga norske myndigheter.

Romfamiliene som ble utestengt 1934
Romfamiliene som ble utestengt 1934

Fremmedloven

Den mest direkte konsekvensen rammet likevel norske rom. I 1934 ble seks romfamilier nektet å returnere til Norge etter å ha vært på reise i Europa. Det hadde da i mer enn et tiår vert en offisiell norsk politikk at man ønsket å bli kvitt de norske sigøynerne, og med hjemmel i den reviderte fremmedloven av 1927 ble altså norske statsborgere nektet innreise i Norge. At bare fire av de til sammen 66 norske rom som ble sendt til nazistenes dødsleirer overlevde, gjorde lite for å endre denne politikken. Fremmedloven fortsatte å være et effektivt redskap i myndighetenes fremmed- og innvandringskontroll, og «sigøynerparagrafen» ble først ble fjernet ved ny fremmedlov i 1956, samtidig med at den siste gruppen som var blitt utestengt fra landet i 1814 – jesuittene – fikk adgang til Norge.

 

Nik. Brandal med ny bok: Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016

Vil du lære om internasjonale studier?