Kan Trumps politiske løgner forme virkeligheten?

Kan Trumps politiske løgner forme virkeligheten?

Vi har den siste tiden vært vitne til ukonvensjonelle og – til tider – komiske scener i forbindelse med innsettelsen av Donald Trump som USAs 45. president. En situasjon som fikk mye medieoppmerksomhet er den påståtte massakren i den lille byen Bowling Green.

Feilaktig informasjon og vurdering av sannhet

Informasjon om massakren kom direkte fra Det Hvite Hus, men problemet var at ingen andre har hørt om den. Det gikk ikke lang tid før påstanden ble avvist som rent tull. I denne bloggteksten tar vi en rask gjennomgang av hva som skjedde i saken, samt hvilke psykologiske konsekvenser slik feilaktig informasjon kan ha på personers vurdering om sannhet.

 

Har du hørt om massakren i Bowling Green?

Bowling Green er en liten by i Kentucky med 60 000 innbyggere som ble satt på agendaen av Trump-administrasjonen. En av Donald Trumps rådgivere – Kellyann Conway – forklarte nemlig i et intervju med MSNBC at Trumps kontroversielle innreiseforbud var forsvarlig, blant annet på grunn av massakren i Bowling Green. I følge Conway skjedde massakren som følge av at to islamister ble radikaliserte av IS i USA, men at de fleste Amerikanere ikke kjenner til hendelsen fordi den ikke ble dekket av media

 

Alternative fakta

Det tok ikke lang tid før den kontroversielle rådgiveren igjen mottok krass kritikk (sist fikk hun pepper for begrepet «alternative fakta»). Årsaken til kritikken var nemlig at det aldri har vært en massakre i Bowling Green. Conway var raskt ute og forklarte at hun hadde sagt feil, at hun egentlig mente å si «Bowling Green terrorister» og ikke «massakre». Men her oppstår et nytt problem: Conway har referert til denne massakren ved tidligere anledning: i intervjuer med to forskjellige magasiner. Hadde det vært en ren forsnakkelse hadde det ikke vært så farlig. Problemet er når dette er intendert, og hvilke mulige intensjoner og konsekvenser budskapet har.

 

Usanne uttalelser kan likevel har påvirket vår hukommelse

Med unntak av et fåtall konspirasjonsteoretikere, skrinla nok de fleste Conways uttalelser som tull. Problemet er bare at selv om vi er klar over at uttalelsene hennes ikke er sanne, kan de allikevel påvirke vår hukommelse. For å se hvordan dette fungerer må vi se til psykologisk forskning, spesifikt to studier gjennomført i henholdsvis 1977 og 1992. Utgangspunktet for originalstudien var repetisjonens rolle for hukommelse: Forskerne påpekte at mennesker er veldig sensitive til frekvens, der vi trekker en hel rekke slutninger basert på egne frekvensestimater, og de ønsket dernest å undersøke muligheten for at økt frekvens (repetisjon) kunne påvirke i hvilken grad informasjon ble godtatt som fakta. Dette gjorde de ved å presentere deltakere med en rekke påstander, noen av disse korrekte, andre feilaktige, og ba så deltakere indikere i hvilken grad de trodde påstandene var korrekte eller ikke.

 

Studier: når økt frekvens omgjør feil-info til fakta

Påstandene de brukte var vanskelige å validere, som for eksempel «Lithium er det letteste metallet vi kjenner til» og «Skilsmisse er kun observert i teknologisk utviklede land». I dette tilfellet er første påstand korrekt, den andre er feilaktig. Deltakerne fikk en liste slike påstander som de skulle vurdere. To uker senere ble de igjen innkalt for å validere flere påstander, samt ytterligere to uker senere ble de innkalt for å vurdere en ny liste påstander. Det deltakerne ikke visste, var at noen påstander ble overført fra den første listen til den andre, og fra den andre til den tredje. Siden deltakerne hadde totalt 140 forskjellige påstander å vurdere, var det umulig for dem å huske alle påstandene eller hva de tidligere hadde svart.

 

Resultatene fra studien viser at det stemmer!

Det resultatene viste var at deltakerne fikk økt tiltro til feilaktige påstander når de ble presentert flere ganger: Feilaktige påstander fra den første listen, som igjen ble gjentatt i liste 2 eller 3, mottok høyere «sannhetsvurdering» enn tidligere. Dette ble observert uavhengig av hva deltakeren hadde svart tidligere: påstandene ble mer sanne jo flere ganger de ble presentert. Denne effekten har igjen blitt vist i senere tid, selv når deltakere blir advart om at gjentatt eksponering kan medføre en feilaktig oppfattelse av sannhet.

 

Kildehukommelse og familaritet

Årsaken til denne effekten ligger i skillet mellom såkalt kildehukommelse og familiaritet. Kildehukommelse betyr at vi har et minne som vi vet hvor stammer fra (vi har kilden til minnet tilgjengelig). For eksempel: vi gjenkjenner Tom Hanks fordi vi så ham i Forrest Gump. Familiaritet, derimot, betyr at vi har et minne uten at vi klarer å sette fingeren på hvor vi har det fra. For eksempel: vi hører en sang eller ser en skuespiller som virker kjent, uten at vi klarer å si hvor denne familiaritetsfølelsen stammer fra. Siden vi mennesker ønsker å se mønstre og logikk i alt vi opplever søker vi aktivt etter forklaringer på hvor sangen eller det kjente ansiktet stammer fra. Dersom vi har en mulig forklaring tilgjengelig er vi raske på å tillegge familiaritetsfølelsen til denne situasjonen, selv om denne situasjonen ikke nødvendigvis er den korrekte kilden til minnet.

 

Familaritet øker sansynligheten for å tro på en påstand

Dette er også årsaken til at vitneavhør kan være problematiske: dersom vitnet føler at en person virker kjent, kan de feilaktig peke ut personen som gjerningsmann når de i realiteten kjenner personen igjen fra en helt annen situasjon). Forskerne i studiene fra 1977 og 1992 forklarte at familiaritet var årsaken til at deltakerne i studiene vurderte setninger de følte virket kjente som mer troverdige og sanne.

 

Det ringer en bjelle…

Påstander som deltakerne hadde sett tidligere «ringte en bjelle» hos deltakerne. Siden de ikke var klare over hvorfor denne «bjellen ringte» (de hadde lest setningene med påstander tidligere), trakk de den mest tilgjengelige slutningen de hadde: «Påstanden ringer en bjelle, altså må den være sann». Med andre ord: en påstand vil virke sann dersom den uttrykker fakta som føles kjente eller familiære.

 

Illusorisk sannhet

Parallellen her er nokså soleklar: dersom kilder presenterer feilaktige påstander («massakren i Bowling Green»), og gjør dette flere ganger, vil dette kunne medføre en økt tiltro til påstanden i populasjonen. Nå har vi jo klart i minnet hvor denne påstanden kommer fra, og at den er direkte feil, men familiaritetsfølelsen til påstanden er plantet. Forskningen indikerer at denne familiariteten, alene, vil øke sannsynligheten for senere å tro på påstanden, noe forskerne har døpt «illusorisk sannhet». 

 

Intensjon eller konspirasjon?

Det videre spørsmålet blir jo om dette er intensjonell villeding fra Presidenten og hans stab for å kue befolkningen i frykt, eller om denne gjentatte presentasjonen av feilaktig informasjon er et tilfeldig biprodukt av politisk fanatisme og konspirasjoner innad i presidentstaben.

 

Vil du lære mer om psykologi?

Relaterte innlegg