Jakten på ondskapen

Adolf Eichmann ble ettersport av en blind jødisk flyktning i Argentina, ikke av Mossad. Israelsk etterretning gikk fra tabbe til tabbe.

Bernt Hagtvet anmelder «The Nazi Hunters» av Andrew Nagorski

(NY: Simon & Schuster, 2016, 294 s.)

Det hører til etterkrigshistoriens merkeligste kjensgjerninger at seiersmaktene etter Nürnberg-domstolen mistet gløden etter å forfølge de nazistiske krigsforbryterne.

Adolf Eichmanns navn ble riktignok nevnt i Nürnberg – men uten at domstolen innså betydningen av hans rolle som leder av Amt IVB4 i Reinhard Heydrichs Reichssicherheitshauptamt. IVB4 var selve nervesenteret i massedrapet på Europas jøder.

De allierte fikk snart mer å tenke på enn nazijakt. Etter hvert som den kalde krigen strammet seg til, gjaldt det å dempe rettsforfølgelsen av nazister for å sikre tyskerne som allierte i den nye fronten mot øst. Og i Midt-Østen fikk Mossad hendene fulle mot landets arabiske fiender. Fram mot 1950 gikk særlig kirkene i Forbundsrepublikken inn for utstrakt glemsel og tilgivelse. På et av de første kabinettsmøter etter at han blitt kansler foreslo Konrad Adenauer et generelt amnesti for storforbryterne. Fram til Eichmanns arrestasjon i 1960 rådde en stillhetens pakt i Tyskland.

Skyld ved tilstedeværelse

Andrew Nagorski var i hele sin lange pressekarriere Newsweeks mann, sjef for magasinets kontorer i Hong Kong, Moskva, Roma, Bonn Warszawa og Berlin. Polsk av fødsel gir han nye perspektiver på nazi-jegerne.

Nagorski viser f.eks. den juridiske og politiske bakgrunnen for dommen mot Oskar Gröning (93). Han ble i 2015  funnet skyldig i medansvar for drap på 300 000 fanger blott og bart ved at han av fri vilje hadde vervet seg til arbeidet som bokholder i Auschwitz. Det var ikke nødvendig å vise at Gröning personlig hadde myrdet; bare å ha vært til stede var nå nok.

Her gikk retten inn for å endre det som var hoved-anstøtsstenen i arbeidet med å få domfelt nazister tidligere: å få bevist at de personlig hadde myrdet. Noe sent, kan man si.

Den polske Wisenthal

Nagorski har nytt  å fortelle, f.eks. om den polske etterforskeren Jan Sehn (d. 1965) . Sehn var ansvarlig for å få hengt Auschwitz-kommandanten Rudolf Höss, forøvrig på samme sted der han førte så mange fanger i døden. Sehn var også hovedarkitekten for saken mot den sadistiske plasskommandanten Amos Göth i Plaszow-leiren, udødeliggjort i Spielbergs film «Schindlers liste». Sehn er en av århundrets stille helter. En intens, disiplinert mann som fikk Höss til skrive sin selvbiografi fra Auschwitz.

Nå som filmen om Deborah Lipstadts rettssak mot Holocaust-fornekteren David Irving – «Denial» – er på vei til Oslo, er Nagorskis oppdaterte krysning av kriminalroman og realhistorie velegnet som bakgrunn for å forstå Europas mørkeste stund. Han viser også hvor amatørmessig Mossad var i jakten på kontorbøddelen. Gang på gang miste de sporet etter Eichmann. Helten i historien er Lothar Hermann, en blind jøde hvis datter tilfeldigvis hadde følge med en av Eichmanss sønner. Det ga sporet som traff.

 

Terningkast fem

dice-309873_1280

Les om internasjonale studier her