Kan vi stole på vitneavhør?

Visste du at forskning har vist at informasjon gitt i intervjuer kan forme et vitnes hukommelse, uten at intervjueren eller vitnet selv er klar over dette?

Faksimile: nrk.no
Faksimile: nrk.no

Kan vi stole på vitner?

Den siste tiden har det oppstått mange reaksjoner og diskusjoner som følge av Netflix’ serie «Making a Murderer». Serien er igjen relevant etter at vi nylig fikk vite at en av de dømte i saken sannsynligvis blir frifunnet, på grunn av manglende bevis og brudd på politiprotokoll. Før du leser videre: slapp av, denne teksten kommer ikke til å inneholde «spoilere» for serien!

I serien følger vi Steven Avery, en mann som ble feilaktig fengslet for å ha voldtatt en kvinne. Etter å ha sittet i fengsel i 18 år, slipper han ut, men blir kort tid etter pågrepet på ny, mistenkt for drap. I serien følger vi Avery, hans familie og deres kamp for hans uskyld. Det som i ettertid har skapt debatt, er at mange av bevisene mot Avery ikke er konkrete, fysiske bevis, men belager seg på indisier, vitneskildringer og – det forsvaret påpeker er – ledende vitneavhør.

 

Ledende vitneavhør

Spørsmålet blir da om det ligger noe i begrepet «ledende vitneavhør». Er det ikke slik at en person som har sett en hendelse vil rapportere om det han eller hun har sett, og at dette reflekterer sannheten? Dersom personen ikke husker konkret hva hun eller han har sett, vil jo personen naturligvis si at han eller hun ikke husker. Så, i bunn og grunn, vil informasjonen fra vitneavhør være nært knyttet opp mot sannheten. Eller?

Elisabeth Loftus er en amerikansk psykolog som har forsket på hukommelse og vitneskildringer. I en rekke eksperimenter har hun utfordret påstanden over, om at vitneskildringer reflekterer sannheten.

 

Hukommelsen vår kan manipuleres

Et av Loftus’ mest nevneverdige bidrag til psykologilitteraturen kalles Misinformasjonseffekten. Her demonstrerte Loftus hvordan (feilaktig) informasjon som gis til et vitne i ettertid av en hendelse, kan inkorporeres i vitnets skildring. I et klassisk eksempel fikk deltakere se en bildeserie der et av bildene viste en bil som stoppet ved et STOPP-skilt i et kryss. Etter at bildene ble vist, fikk deltakere en tekst som enten forklarte hva som faktisk hadde skjedd (at bilen stoppet ved et STOPP-skilt) eller en tekst som gav en feilaktig beskrivelse (bilen stoppet ved et annet, spesifikt skilt). Når deltakere i ettertid ble bedt om å gjengi hva de hadde sett i bildeserien, fant Loftus og kolleger at deltakere i stor grad inkluderte den feilaktige informasjonen i sin beskrivelse: minnet av skilttype hadde blitt endret som følge av den feilaktige beskrivelsen gitt i teksten. Man kan stille spørsmål til hvorvidt dette skjedde i saken mot Steven Avery. I så fall måtte vel politiet med vilje ha plantet feil informasjon i et vitne? Ikke nødvendigvis!

 

Vi gir feilaktig informasjon

Vitner i studien over er ikke klar over at de gir feilaktig informasjon. Deres opprinnelige minne av hendelsen har blitt endret, slik at de sitter igjen med bare ett, feilaktig minne i hukommelsen. Dersom personen som holder et avhør tillegger feilaktig informasjon uten å være klar over det, kan også samme effekt oppstå. La oss ta et tenkt eksempel: politiet skal avhøre en mistenkt i en drapssak. De har en teori om at personen har knivstukket offeret og gjemt mordvåpenet. Dersom politietterforskerne spør vitnet om åpne spørsmål, som «Hva skjedde den fredagen klokka 20?», vil de få åpne svar som i stor grad vil stemme med virkeligheten. Dersom personen er uskyldig, vil de med andre ord ikke få mye informasjon. Dersom de, på den andre siden, tillegger informasjon i spørsmålet: «Hva gjorde du med kniven?», vil de med større sannsynlighet få informasjon som omhandler kniven og som dermed passer teorien deres.

Men, tilstedeværelsen av en kniv i vitnets minne ble plantet der av politiet, og sannsynligheten for at svaret vitnet gir er feilaktig, øker. Dette kan skje selv om politiet ikke er klar over at de selv har plantet denne informasjonen i vitnet, og selv om vitnet er klar over at de ikke hadde noe med drapet eller en kniv å gjøre: vitnet begynner å mane frem feilaktige minner om en kniv, og svarer deretter. Det skal nevnes at dette er et veldig direkte eksempel som ikke nødvendigvis vil føre til feilaktig vitneskildring hos alle vitner, men som kan medføre feil i skildringer hos noen typer vitner.

 

Hukommelsen er ikke så treffsikker som vi tror

Et liknende eksempel kan ses i en annen studie gjort av Loftus (1974), der man ser hvor skjult den «plantede» informasjonen kan være både for vitnet og den som intervjuer. Deltakere fikk se et klipp av to biler som kolliderte, og ble så stilt spørsmål om hvor høy fart bilene hadde da de kolliderte. Loftus viste at dersom hun spurte hvor stor fart bilene hadde da de kolliderte, kræsjet, dultet borti eller traff hverandre påvirket deltakerens estimat av fart: jo mer «voldsomme» ord som ble brukt om kollisjonen, jo høyere fart beskrev deltakerne at bilene hadde. Årsaken til denne forskjellen i vitners hukommelse stammer fra at begrepet ‘kræsje’ og ‘dulte borti’ impliserer forskjellig alvorlighetsgrad, og dermed formet hukommelsen til vitnet i ettertid. Som nevnt, så skjer dette uten at vitnet selv er klar over det. Dersom intervjueren ikke kjenner til denne effekten, vil han eller hun også uintensjonelt kunne plante feilaktig informasjon i vitnets hukommelse.

Eksempler som disse viser hvor farlig det er å belage rettsdommer på vitneskildringer alene: vår hukommelse er ikke så treffsikker som vi tror, selv om vi er 100% sikker på at vi husker akkurat det vi så eller opplevde. Så, om du ikke har sett «Making a Murderer» enda, se serien med dette i bakhodet: Kan vi med sikkerhet si at en person har gjort en handling på bakgrunn av et vitneavhør alene?

Her finner du rapporten til Elisabeth Lofthus.

Les om psykologi-studier her

Relaterte innlegg