Kunsten å overleve en bacheloroppgave

katalog_2013_004c_nettÅ skrive en lengre oppgave er å gå opp en vektklasse. Man vet ikke helt hva man går til før man står midt oppi det. Som en som overlevde og innleverte en masteroppgave, kan jeg dele noen av mine egne dyrekjøpte erfaringer.

Fase 1: Hva skal jeg skrive om?

Gjennom å skrive en lengre oppgave har du en unik mulighet til å sette deg dypt inn i et tema. Gjort riktig gir bacheloroppgaven deg en erfaring og kunnskapsbase som du kan bruke senere. Mitt tips er derfor i første omgang å lese bredt. Selv om ikke alt er like relevant, hjelper kunnskap deg til å definere hva som er relevant.

Du kan først tenke på hvor i studiet dukket det opp noe du tenkte at dette vil jeg vite mer om, eller denne oppgaven jeg skrev får bare fram toppen av isfjellet. Ok, jeg innrømmer at det er lettere sagt enn gjort. Man er usikker på forhånd om det er nok å skrive om, eventuelt om man tvert imot blir slukt av kompleksiteten. Eller verst av alt, om noen allerede har skrevet det som er å skrive på en mye bedre måte enn man selv klarer. En bekjent av meg opplevde det siste helt i slutten av masteroppgaven sin.

Løsningen er selvfølgelig å spørre de utmerkede lærerne her på Bjørknes Høyskole, samt selv drive omfattende googling og saumfaring av biblioteket. Hva er det som ligger ute relatert til emnet? Er det en innfallsvinkel som ikke er dekket godt nok? Men viktigst av alt: snakk om det med andre studenter. Da merker du selv hvor engasjert du er i emnet, og om du har klart foran deg hva du vil beskrive i oppgaven.

Fase 2: Struktur!

En sensor merker raskt om du har presset fram de siste 3,000 ordene bare for å fylle lengden, eller om prosjektet holder hele veien. For at dere begge skal bli lykkelige er det derfor viktig å finne noe som har nok dybde. På den annen side må prosjektet være avgrenset nok til at det ikke bare blir litt om alt.

Dette høres utrolig opplagt ut, men det er det viktigste man gjør, og er nok der jeg selv bommet litt i min masteroppgave – i det minste har jeg et utgangspunkt om jeg noen gang skulle skrive en doktoravhandling. Igjen, snakk med folk, sett opp et tankekart over de faktorene som berører temaet og vurder hvor relevant hver enkelt er. Bruk tid på å formulere en klar hypotese som viser deg hvor du planlegger å ende opp.

Fase 3: Lese seg opp, men…

På spørsmål om tips til masteroppgaven svarte en professor på UiO meg kort: «slutt å les; begynn å skrive!» Selvfølgelig trenger man kunnskap og innsikt for å skrive, men problemet er at det aldri blir nok. Man føler sjelden at man er helt der man bør være for å kunne skrive. Det er uunngåelig, for dit kommer man ikke før man er ferdigskrevet – i beste fall.

Dessuten lærer man mye av å skrive. Det er mye som høres kjempebra ut i hodet eller i stikkordsform, men som suger når man setter det ned på papiret. Det er dessuten lettere å endre tekst enn å stirre på et hvitt ark. Tenk derfor ikke så mye på at «nå skriver jeg på oppgaven», men skriv for å teste hvordan et argument fungerer, om du trenger mer stoff for å backe det opp, om det bringer deg videre mot konklusjonen, eller om du tvert imot finner ut at en idé har stø kurs mot ingenmannsland.

Fase 4: Skriv, men…

Joda, det er viktig å være disiplinert og sette av tid for å skrive. Det er allikevel nyttig også å kunne se prosjektet litt utenfra. Når man skriver ser man ofte ikke skogen for bare trær, for å bruke en klisjé. Et must er å la en venn lese igjennom teksten – hvis en vanlig oppegående person ikke klarer forstå hva du prøver formidle, eller synes teksten er dørgende kjedelig, har du nok et problem.

Les også teksten høyt for deg selv for å se om språket henger sammen – man merker det fort når man må snakke. Jeg har vært veileder på oppgaver, og det er få ting som motiverer mindre enn å se en student som ikke en gang har orket å lese igjennom det hen selv har skrevet. Dårlige og uklare setninger er dessuten mye mer distraherende enn uskyldige skrivefeil.

 

Jeg innrømmer glatt at noe av det jeg har skrevet her kan være litt selvmotsigende, og det er rett og slett fordi ulike ting funker for ulike folk. Det er allikevel ubønnhørlig slik at jo mer man jobber med noe, jo bedre blir det som regel. Og lukk det facebookvinduet!