Spøkelset fra Weimar

Spøkelset fra Weimar

Når partier ikke lenger føyer sammen folks interesser, håp og tillit og løfter dem inn på den politiske arena, minner det om Weimar-republikkens sluttfase. Den gang ble partienes oppflising selve symbolet på krisen. Er vi der nå?

Skrevet av professor II Bernt Hagtvet

 

Tiden er stinn av referanser til det første tyske demokratiets tragiske endelikt i 1933. Jeg tenker naturligvis på maktovergivelsen til Adolf Hitler den 30. januar det året. Århundrets mest fatale politiske undervurdering. Anti-demokratiske eliter innen industri, finans og jordbruk, sammen med rikspresident Paul von Hindenburg, trodde de hadde malt «den østerrikske korporalen» inn i et hjørne. Vingestekket ham ved å servere ham kanslerposten (i en regjering der nazistene var i mindretall).

Denne krets av junkere og reaksjonære industrialister ville bruke den økonomiske krisen til å rulle tilbake Weimar-konstitusjonen og innføre en autoritær stat. Hitler skulle bli stigbøylen. Men de forstod ikke at NSDAP stod for en moderne massebevegelse som fikk sin makt like mye fra gatene som fra økonomiske ressurser.

Det tok seks måneder med Riksdagsbrann og fullmaktslov før scenen var klar for perversjonen av Weimar-demokratiet til en rasistisk førerstat.

 

 

Weimar – den uhyggelige modell

Jeg har vært med en stund og har opplevd tallrike referanser til Weimar-republikkens fall. 50-årsmarkeringen av Hitlers maktovertakelse fant sted i Riksdagen i Berlin i 1983. Da stod ennå skuddklare DDR-soldater hundre meter unna på andre siden av Spree. I plenarsalen drøftet en rekke talere parallellen til fortiden («Bonn er ikke Weimar»). Den gang framstod også de hyppige regjeringsskifter i Roma som den fremste advarsel. Så vi konturene av en Mussolini stod i skyggene?

Etter valget av Trump florerte parallellene igjen. Er Trump en fascist, eller bare en vulgær plutokrat? Står fascismen i amerikansk kledebon for døren? Weimar er blitt vårt århundrets trollspeil.

 

Den tyske krisen

På ny overmanner henvisningene til Weimar offentligheten, denne gang fra Tyskland selv. Der Spiegel kaster dirrende overskriften «Den tyske krisen» mot oss. Det dreier seg om de to store folkepartiene CDU/SPDs nedgang (CDU fra 43,8% i 1990 til 33% i dag; SDP fra 40,9% i 1998 til 16% i dag). Det spørres om tiden for to alternerende, statsbærende folkepartier er over. Og om fragmentering og ekstremappell som overtar.

 

Individualisering og grasrotopprør

Årsakene? Oppløsning av etablerte velgermiljøer i kjølvannet av globaliseringen, tiltakende individualisering og internettets fragmenterende effekter, utdanningseksplosjonen og økende sosiale og økonomiske ulikheter  –  alle disse faktorene fører til dypere krav om direkte deltakelse og hyppigere grasrotopprør.

 

Identitetsløshet

Den felles vei mot sentrum har hvisket ut identiteten og skapt en uklar profil i de store partiene. Ungdommen spør: Hvem er vi og hva er poenget med vårt parti? Selve partikulturen betviles. Hvorfor skal vi la oss styres ovenfra, spør ungsosialistene i SPD?

Hos sosialdemokratene ytrer denne generasjons-konflikten seg i motstand mot en ny storkoalisjon med CDU/CSU. I CDU ser vi en begynnende uvilje mot Merkels moderniseringslinje (åpnere flyktningemottak, likekjønnet ekteskap). Merkl har her brutt seg mot Franz Josef Strauss’ jernlov: intet rom til høyre for oss.

CDU skulle aldri ha gjort AfD mulig, heter det derfra, alt mens Merkl nøler med å gi denne livstilskonservative fløys mann, Jens Spahn, en ministerpost. Medie-eksplosjonen og de åpne kommentarfeltene har satt tradisjonell politisk autoritet i spill nedenfra.

 

Ikke bare et ytterfenomen

Disse endrede spilleregler og oppløsning av etablerte partifronter styrker ikke bare ytterpunktene i Tyskland, AfD og Die Linke. Men også sentrum. Med Macrons seier i Frankrike og hans desimering av det tilstivnede partisystemet der (de to tidligere statsbærende partiene har i dag mindre enn ¼ av stemmene) er det klart at vi står overfor dypere omkastninger i det europeiske partilandskapet. I Italia vokser Femstjerners-bevegelsen seg sterkere foran valget i mars. Den er bare forent i sitt hat mot etablissementet og ledes av en tidligere fjernsynskomiker som ikke vil tre inn i koalisjoner. Lenge trodde vi Norge var et unntak, men valget i høst viste noe annet.

 

Roper etter fornyelse og foryngelse

Spillereglene er altså under forvandling. Men hva kommer i stedet?

Spiegel ser ikke nazistiske lysmarsjer gjennom Brandenburger Tor – ennå. Vi ser alle at forskjellene til den gang er store. Ikke minst: Både kommunismen og fascismen er borte, og Hitler hadde ikke internett.

Derfor velger lederskribenten i Spiegel å se disse velgerbevegelsene som et rop om fornyelse, ikke som et krisetegn for det konstitusjonelle demokratiets institusjoner. Og en advarsel om topptunge og døvhørte partier. Dette ropet hører vi også i Norge.

 

Lærdommer?

Hva er så å lære av Weimar? At hyppige valg ikke løser noe, er én lærdom. Fra 1930 til 1933 ga flere riksdagsvalg og to presidentvalg bare NSDAP flere kanaler til å undergrave systemet (selv om nazistene gikk tilbake høsten 1932). Dette er nok Angela Merkl klar over i dag.

Enda viktigere: Når partiene flises opp, er det tegn på en dypere krise. Integrationsfähigkeit kaller tyskerne det.

Fra 1930 til 1933 forsvant det borgerlige midtsjiktet i Tyskland – denne svekkelsen hadde startet alt i republikkens startfase etter første verdenskrig. Det maktvakuum som da oppstod, førte til en polarisering mellom kommunister og nasjonalsosialister/nasjonalkonservative og svekket, ja, umuliggjorde Riksdagen som grunnlag for regjeringsdannelser. Det i sin tur førte til president Hindenburgs bruk av presidentdekreter etter grunnlovens § 48, hvilket i neste omgang banet veien for intrigene som førte Hitler til makten.

 

Den forfeilede integrasjon

I stedet for brede borgerlige folkepartier ble dette liberale midtsjiktet (særlig det liberale partiet DDP og det tyske folkepartiet DVP) margstjålet og pervertert til snevre interessepartier (i Weimar fikk f.eks. huseierne sitt eget part).

Den sentrale oppgave i ethvert partisystem, å føre ulike interesser fram i en samlet programpakke, sviktet. Sagt mer teknisk: Partiene fungerte ikke lenger integrerende. Skillelinjene ble fordypet; broene over klasseskiller, religioner, generasjoner og regioner svekket.

Vi fikk en segmentert politikk og en sosialstruktur som åpnet for ekstremistisk appell. Oppløsningen av demokratiet ble smukt arrangert av reaksjonære til dels katolske eliter som ville sikre privat eiendomsrett og disiplinering av arbeiderklassen.

Er det dette som er i ferd med å utvikle seg i Tyskland?

 

Stabile folkepartier – stabil politikk

Nei, å trekke parallellene for langt er søkt og alarmistisk. Men det er grunn til å minne om at nettopp SPDs og CDUs stabilitet var selve nøkkelen til tysk etterkrigsstabilitet og økonomisk vekst.

Dette to-spann var også avgjørende for at tyske ekstrempartier, enten de befant seg som arvtakere etter DDR eller var en forlengelse av NSDAP, aldri ble stort mer enn politiske blindgjengere. Nettopp denne erfaring gjør at vi ikke skal helt glemme hva som skjedde med Weimar.