Toppnazistene – moralske monstre eller psykopater?

Å studere de juridiske og rettspsykiatriske kontroverser i Nürnberg, er som å møte Breivik igjen. Er avskyverdige holdninger uttrykk for galskap? Kan politiske ideologier reduseres til personlighetsforstyrrelser? Er potensiell ondskap del av vår felles mentale bagasje, ikke sykdom?

Bernt Hagtvet anmelder «Anatomy of Malice: The Enigma of the Nazi War Criminals» skrevet av Joel Dimsdale.

(New Haven: Yale U.P 2016, 240s.)

For temmelig nøyaktig 70 år siden avsluttet Nürnberg-domstolen sine forhandlinger. Tre viktige juridiske prinsipper ble skapt: 1. Nasjonal suverenitet skal ikke beskytte individer mot personlig ansvar (og en ny kategori ble introdusert i tillegg til krigsforbrytelser og forbrytelser mot freden: forbrytelser mot menneskeligheten). 2. Domstolen trakk de førende i nazi-hierarkiet for retten, ikke bare de små. Og 3. fra da av skulle ikke høyere ordre være frifinnelsesgrunn (de s.k. Nürnberg-prinsippene).

Dommer Robert Jackson stilte seg enda høyere mål: å gjøre angrepskrig ulovlig. Han ville skape en ny fredens rettsorden etter nazityranniet. Ved siden av  Dreyfus-saken (1894-1906) og saken mot Adolf Eichmann (1961-62) er Nürnbergdomstolen (1946-7) århundrets viktigste grenseoppgang mellom jus og politikk og mellom jus og moral.

Var topp-nazistene ubegavede psykopater?

Men under disse rettergangstekniske spørsmål lå et annet av politisk-sosiologisk og mentalhygienisk art: Hvordan kunne en nasjon som den tyske på så kort tid degenere til et blodstenkt diktatur med rasehat, angrepskrig og massehysteri som mobiliseringssporer. Hvilken rolle spilte nazi-koryféenes psykologi som forklaring på dette sivilisasjonsfallet midt i Europa?

I den umiddelbare etterkrigstid lå den allmenne opinion nær sykeliggjøringen (ikke ulik den første rettspsykiatriske kommisjonens Breivik-tolkning). Nazistene kunne ikke være som «oss». De hørte til et  annet moralsk univers.

En bi-effekt av denne holdningen er å immunisere «oss» mot å se de potensielle kilder til ondskap i «normale» mennesker: at ytre omstendigheter kan få «alle» til å begå handlinger og fatte moralske valg  med grufulle konsekvenser. Det gjelder å skape samfunnsformer som demmer opp for slike trekk. Hvilke – det er grunntemaet i moderne samfunnsvitenskap i annen halvdel av det 20. århundre.

Disse spørsmål kom til å prege rettsforhandlingene og fikk dramatiske følger for de to rettspsykiatriske spesialistene som ble kalt inn for å vurdere personlighetsstruktur og intelligens hos de 22 tiltalte på nært hold, Gustave Gilbert og Douglas Kelley.

Forferdende normalitet

Intelligensspørsmålet er lettest å besvare. Alle de tiltalte ble testet. Lavest kom, ikke uventet, jødehateren og pornografen Julius Streicher (hengt), øverst riksbanksjefen Hjalmar Schacht (frifunnet). De øvrige lå langs normalen, med Albert Speer i overkant (20 år). Göring (selvmord ved hjelp av giftampulle)  elsket disse testene og skåret litt over midt på treet. Gilbert mente han var en maktsøkende, umettelig narsissist, en «elskverdig psykopat» som «døde som han levde…stadig ute etter å gjøre narr av alle menneskelige verdier og trekke oppmerksomheten bort fra egen skyld gjennom en dramatisk gest».

Konklusjonen var klar: Nazister på dette nivået var ikke undermåls mht. intellektuell utrustning. Der var forferdende normale.

Normale nok for Kansas-politiet

Hva så med fotfolket, morderne på Østfronten, langs kløftene fulle av lik eller i konsentrasjonsleirene? Den samme ‘normalitet’ finner vi også der. 10% søkte seg vekk fra slakterhusene og til fronten – og ja, det fantes  sadister. Flertallet avreagerte med alkohol, plikttroskap og fortsatte i spesialkommandoene av redsel for å bryte ut flokken. Ideologisk overbevisning forekom også.

Forskerne Kren og Rappoport siteres: «Det triste faktum er at det overveldende flertall av SS, ledere så vel som de menige, lett ville kommet gjennom de psykiatriske tester som gis amerikanske soldater og for å sjekke rekruttene til politiet i Kansas City».

Gjentatte personlighetstester ga få indikasjoner på at nazistene skilte seg ut på noen avgjørende måte i personlighetsstruktur, med unntak av klare indikasjoner på intens nasjonalisme.

Ondskap og galskap

Det er observasjoner som dette som fikk Kelley til å konkludere at «galskap er ingen forklaring på nazisme. Nazistene var rett og slett produkter av sine omgivelser, som alle er – og de var også i større grad enn de fleste mennesker skapere av sine omgivelser.» Han mente nazi-trekk forekommer i alle befolkninger og til alle tider.

Kollega Gustave Gilbert inntok det motsatte standpunkt og så psykiske forstyrrelser som roten til nazismen:» Hva slags dyreart er det som organiserer og myrder sanseløst, med kaldt blod og på en systematisk måte, uendelig antall av deres egen art?»

Er ideologier personlighetsforstyrrelser?

Var de så gale? Eller er stornazistene mer å forstå som moralsk avstumpede individer enn som ofre for psykisk lidelse?

Det er her debatten har gått siden Nürnberg. Er m.a.o. ekstreme politiske ideologier å betrakte som personlighetsforstyrrelser som må behandles? Eller møter ideologiene personlighetsbehov som så gjennom slike tankegroper kanaliserer og begrunner aggresjoner og fiendebilder og kompenserer for manglende selvfølelse? (Her er Breivik et klassisk eksempel).

Dimsdale søker her støtte hos Edmund Burke som skrev: «Selv om ingen kan sondre skarpt mellom grensene mellom dag og natt, er det likevel tålelig klart i det store og hele at vi kan skille». Gilbert slo ned på mørket og lyset mens Kelley var mer opptatt av sonene mellom natt og daggry. Kanskje så de begge aspekter av sannheten.

 

Terningkast fem

dice-309873_1280

 

Les om internasjonale studier her