USA og FN: Et hat/elsk-forhold?

USA og FN: Et hat/elsk-forhold?

Det tok bare noen dager før den nylig innsatte President Donald Trump foreslo at USA skulle redusere sine bidrag til FN, siden dette bare var ‘sløseri og kontraproduktivt’. I sin første tale til FNs Generalforsamling i september brukte Trump ordet ‘suverenitet’ hele ti ganger, mens han bare nevnte ‘menneskerettigheter’ en gang. I anledning FN-dagen er det altså definitivt verdt å ta en nærmere titt på forholdet mellom FN og dets kanskje viktigste grunnlegger – USA.

USA og FN

Historien om dette vanskelige forholdet forteller oss at både amerikansk støtte til og motstand mot FN er vanlig, og så definitivt en del av det politiske spillet i USA. Mest av alt, mener jeg, er USAs vanskelige forhold til USA et produkt av USAs egen identitet som eksepsjonell. USA ble nemlig aldri med i den internasjonale orden av 1945 – USA grunnla denne ordenen. Og grunnleggeren ønsker seg særrettigheter basert på egenopplevde eksepsjonalisme.

 

Begynnelsen

Hva forklarer USAs problematiske forhold til FN og folkeretten? I dette innlegget argumenterer jeg for at den viktigste faktoren for å forstå USAs til dels schizofrene holdning til folkeretten er dets lunefulle selvbilde som «eksepsjonell». Hovedkonklusjonen i dette innlegget er at USAs mål etter andre verdenskrig var å sette opp et system av folkerett og multilateralisme som USA selv ikke skulle være bundet av. Dette betyr at USA konstruerte et hegemonisk internasjonalt system som USA skulle lede heller enn delta i. Dette innebar ett sett regler som gjaldt for USA – lederen – og et annet sett regler for de øvrige. I USAs øyne var og er dette nødvendig lederskap (som USA påpeker at dets allierte også etterlyste), og ikke et uttrykk for neoimperialisme. Etter to brutale verdenskriger hadde nemlig den ‘gamle’ Europa-ledede verdensordenen bevist seg basert på katastrofalt feilslåtte ideer. Verden var klar for en ny orden, og USA tok på seg det ‘tunge ansvaret’ med å lede denne nye verdensordenen.

Amerikansk eksepsjonalisme

Amerikansk eksepsjonalisme er en idé-basert nasjonal identitet. Den amerikanske identiteten (”oss”) som utviklet seg etter 1776 var bevisst etablert som en motsetning til den europeiske andre (”dem”) og bygde på opplysningstidens idealer. Den amerikanske revolusjonen som frigjorde USA fra Storbritannia i 1776 nødvendiggjorde at den nye republikken vektla ideer og verdier som skilte det fra Storbritannia heller enn felles familiebånd som språk, kultur, historie og etnisitet. USAs skjebne og identitet lå dermed i fremtiden, ikke i fortiden. Ideen om amerikansk eksepsjonalisme underbygges av tre spesifikke påstander om USAs rolle i verden: 1) At USA er unik – i betydningen moralsk overlegen – sammenlignet med resten av verden; 2) at USA har en verdenshistorisk oppgave å utføre, nemlig å gjøre verden mer lik USA; og 3) at USA skal motstå historiens lover og dermed ikke miste sin maktposisjon når en slik posisjon først er vunnet. Samlet gir disse tre underliggende påstandene seg utslag i en særskilt unilateral utenrikspolitikk.

 

USA grunnla FN

De to verdenskrigene bekreftet altså det alle amerikanere egentlig visste, nemlig at gamle korrupte Europa representerte verdenshistoriens fortid mens USA symboliserte fremtiden. Det var i all hovedsak USAs egne planer for en internasjonal organisasjon etter 2. verdenskrig som førte til opprettelsen av FN i 1945. Der Woodrow Wilson hadde feilet (han fikk jo som kjent ikke det amerikanske Senatet til å ratifisere amerikansk medlemskap i Folkeforbundet) kunne Franklin D. Roosevelt og hans etterkommer (FDR døde i april 1945) Harry Truman feire at de faktisk fikk Senatet til å si ja til amerikansk medlemsskap i FN. Hvordan klarte de så dette? Da Roosevelt og hans team utarbeidet Folkeforbundet 2.0 – altså FN, var dette ut fra den klare forståelsen av at man denne gang måtte sikre amerikansk suverenitet og uavhengighet innenfor den nye strukturen på en måte som Folkeforbundet ikke hadde gjort. USAs eksepsjonelle rolle kunne bare utføres som hegemon, ikke som likeverdig medlem. FN-pakten ble til syvende og sist kun ratifisert i Senatet i 1945 på grunn av at alle de unntak og forsikringer gitt USA om at medlemskap i FN på ingen måte ville bety genuin multilateralisme som med Folkeforbundet, men heller en overflatisk multilateralisme som utøvd av en hegemon. Det var med andre ord ufarlig for Senatet å ratifisere FN-pakten i 1945, da man ikke risikerte å ofre amerikansk suverenitet eller egenart i utenrikspolitikken.

USA, som hadde «funnet opp» FN, skulle lede ”den frie verden” og skulle på ingen måte bli fortalt hvordan dette skulle gjøres.

USA og folkeretten, 1945–2009

Men når USA hadde sikret seg bevegelsesfrihet innenfor sitt eget multilaterale system, burde man ikke da forvente at USA ville klare å operere innenfor dette systemet relativt smertefritt? Hvorfor betegnes USAs forhold til folkeretten mer av motstand enn av samarbeid? Min påstand vil være at den amerikanske motstanden mot folkeretten har utviklet seg i kryssilden der amerikansk eksepsjonalisme møter internasjonale forventninger om multilateralisme. Dette har vært en konstant faktor, selv om også idiosynkratiske historiske faktorer alltid er til stede i noen grad.

 

Den kalde krigen -en viktig faktor

Det at den kalde krigen var en viktig faktor som til tider gjorde FNs sikkerhetsråd handlingslammet og generelt gjorde de ambisiøse planene for etterkrigstidens multilaterale institusjoner til skamme, betyr likevel mindre enn vi skulle tro. For da den kalde krigen var over og ingen fiender var å se i horisonten, var det jo ikke slik at USA ble lykkelig gjenforent med FN. Heller tvert imot. Bill Clintons åtte år som president var karakterisert av folkerettsstridige og unilaterale sanksjoner mot Cuba, Libya og Iran, en aggressiv anti-FN kampanje fra republikanere i Kongressen, samt ikke-ratifisering av viktige avtaler som FNs konvensjon om barns rettigheter og Romastatutten til den internasjonale straffedomstolen I 1998 anklaget den franske utenriksministeren USA for å ha blitt en «hypermakt», og Samuel Huntington skrev i 1999 en trist artikkel om ”den ensomme supermakten” som ingen lenger likte på grunn av dets alenegang og arroganse i internasjonal politikk.

 

Slutten på den kalde krigen bekreftet USAs selvbilde som eksepsjonell heller enn å omvende USA til en lagspiller.

Fra USAs perspektiv var kanskje de viktigste lærdommene fra 1990-tallet at verden ikke kunne klare seg uten amerikansk lederskap. En av de hardeste kritikkene mot Clinton var jo tross alt at han ikke handlet – om så unilateralt – for å stoppe folkemordet i Rwanda (for øvrig det han selv har sagt han som president angrer mest på i ettertid). Likeledes var det åpenbart at det ikke hadde blitt noen intervensjoner i Bosnia eller Kosovo uten USAs vilje til handling og dets satsing på militærmakt. FN var ikke viktigst i disse situasjonene – USA var viktigst.

Avsluttende betraktninger

Det er viktig å påpeke at det å utfordre folkeretten og FN ikke er et partipolitisk fenomen i USA. Selv om republikanere generelt er mer skeptiske til FN enn demokratene, er tendensen den samme hos alle amerikanske presidenter siden 1945. USA har lenge vært ivrig etter å ikle seg rollen som “lederen av den frie verden”. Men den amerikanske iveren etter å lede ekskluderer samtidig muligheten for at verden kan lede USA. Verdenssamfunnets fortvilelse over USAs alenegang er altså basert på en misforståelse:

USA ble ikke med i det internasjonale systemet etablert i 1945. USA var grunnleggeren av dette systemet.

USA har alltid vegret seg for å bli bundet av internasjonale institusjoner. USA har derimot aldri vegret seg for å utvise lederskap. I dette paradokset finner man roten til USAs hat/elsk forhold til FN og til folkeretten.

Dette blogginnlegget gjengir delvis følgende artikkel: Restad, Hilde. 2014. “Folkeretten og USA – et hat/elsk forhold.” Internasjonal Politikk 72(1). 

Vil du lære mer om internasjonale studier?

Relaterte innlegg