Renhetens apostler

Renhetens apostler

Menneskeforakt, rasisme og diktaturlengsel kan komme i blazerkledt, vannkjemmet utgave.

Bokanmeldelse av Bernt Hagtvet, professor II

Terningkast fem

 

R.H. Dalland

Identitær. En reise inn i Europas nye høyre.

Solum Bokvennen 2020

 

Politiske ideologier er som kameleoner. De skifter farge av omgivelsene hele tiden. De er som fortettede knyttnever av handling.

For å forstå de politiske ideologienes besettende kraft, kan det være klokt å dele deres appell inn i fem punkter.

De har alle en 1.virkelighetstolkning, 2. en målsetning, 3.en strategi og 4. en sentral verdi (eks. ‘frihet’ i liberalismen, ‘likhet’ i sosialismen). De har også innebygget pkt, 5. et menneskesyn, forestillinger om hva som er menneskets fremste kjennetegn og identitet. Dette følges gjerne av krav om en særskilt beskyttelse av folk med disse kjennetegn, i motsetning til alle «de andre», som så berøves for menneskelighet og støtes ut i diskriminering.


Den fascistiske arven – i fortid og nåtid

Disse kjennetegne hjelper oss når vi skal forstå det nye høyre, eller post-fascismen, om du vil. Vi må etterspore de språklige og logiske strategiene som autoritære bruker for å vinne innpass i nye miljøer med sitt budskap. Spørsmålet blir: Kan ytterliggående høyrekrefter bli «mainstream»?

 

En reise i høyreekstremisme
Den danske journalisten Rasmus Hage Dalland har fått den gode idé å reise rundt i Europa for å ta det ytterliggående høyre, «de identitære», på pulsen. Det skjer ved at han møter personlig dette ny-høyres forgrunnsskikkelser – pent kledte middelklassegutter (omtrent bare gutter) med slips – med sin båndopptaker.

Dalland blir stort sett vennlig mottatt. Han møter folk med trening i å møte media og forsøker å stille mest mulig fordomsfritt opp for å komme på hold med hva hva de står for.

Hovedinntrykket er klart: De identitære søker å fremstille seg som en mer «anstendig» utgave av klassiske fascisme og nazisme.

Strategien er klar: fyll gamle begreper med nytt innhold eller kom med tildekkende omskrivinger («hjemsending», ikke «tvangsutsending», «minoritetenes egen-identitet», ikke «den hvite rasens forrang», etc.)

 

Breivik uten terror
Jødehatet selger ikke lenger etter Auschwitz, det nedtones. Dalland møter folk som sier vold er utelukket, og at identitær-bevegelsen faser ut ekstreme. Idéinnholdet minner om Anders Behring Breivik uten terrorismen. De sier selv de er langt fra marsjerende skinheads med tatovering. De er fascister i pseudo-demokratisk forkledning. Grensen til det tyske AfD er porøs.

 

Den store utskiftningen
Kjernen er at Europa står overfor undergangen, overfalt av muslimer og andre fremmede. Dette er deres virkelighetsbilde (pkt 1). De identitære snakker om «Le Grand Remplacement», «den store  utskiftningen». Den går ut på at europeerne er i ferd med å bli en minoritet i egen verdensdel, overfalt av masseinnvandrende muslimer og andre folkeslag fra Afrika og Midt-Østen.

Grunnen er fallende fødselstall av hvite. Multi-kulturalismens tanke at ulike kulturer har egenverdi og kan eksistere ved siden av hverandre, er hovedfienden.

De identitære bruker begrepet «reconquista» som den katolske  dronning Isabel brukte i 1492 da hun kastet ut maurerne ut fra Sør-Spania. Her ser vi målet (pkt. 2) og strategien (pkt. 3). Renhet er deres kjerneverdi (pkt 4).

De identitære forstår seg selv som en generasjon i etnisk oppløsning preget av feilslått integrering og multikulturell eksplosjon, ofre for 68-generasjonens «kulturmarxisme» og nedrivning av all autoritet. De vil i stedet gjenvinne sin arv av «blod, jord og identitet». Vi så hvordan det gikk sist.


Aksjoner for renhet

Dalland drar til ulike land for å se om bevegelsen er forskjellig, men finner ikke nevneverdige nasjonale ulikheter. Menneskesynet (pkt 5) ligger i dagen: macho, følelsesmessig kulde, lav toleranseterskel.

Det er de identitære som har slått opp telt ved flyktningeleiren i Calais med skilt Go Home, og dratt ut i Middelhavet for å avskjære båtflyktninger med skilt You Are Not Welcome.

Enda mer symboltung var deres aksjon i Poitiers i Frankrike, der de identitære markerte Karl Martells seier over muslimene i 732. Dette er et slag som tradisjonelt har vært oppfattet som avgjørende i verdenshistorien ved at de frankiske territoriene ble avskjermet mot islam.


Bare “lovlig” utvisning

Presset av Dalland innrømmer flere intervjuobjekter at tanken om kulturenes rett til egen-definisjon primært gjelder «hvite». Flere sier at muslimer må sendes tilbake «der de kom fra», men glemmer at de fleste muslimer i Europa har ikke noe annet hjemland enn der de bor nå.

Ved å ikle seg sine utvisningsplaner en juridisk drakt, håper de identitære å markere avstand fra de rene razziaer. Nazistene fulgte samme strategi med jødene. Etter Nürnberglovene i 1935 ble det etter hvert straffefritt å diskriminere eller drepe jøder, for de var fratatt alle rettigheter i lovverket.

Å bruke de samme argumenter nå, er å invitere til massiv vold og overgrep. De identitære leker med uhygge.

 

Nye politiske rom for ekstremappell
Under ligger en allmenn globaliseringskritikk som gjør at de identitære nærmer seg venstresiden. Her prøver de å åpne opp et politisk rom med appell til arbeiderklassen. Ved å kombinere elitekritikk, nasjonale identitetsspørsmål og økonomiske rettferdskrav åpnes et politisk rom for ekstremappell til en arbeiderklasse som trues f.eks. av arbeidskraft som underbyr dem.

Samtidig som venstre blir mer og mer opptatt av identitetsspørsmål, blir høyre mer fokusert på økonomiske rettferdskrav. Altså tendenser til konvergens.

Dersom arbeiderpartiene fortsetter sin nedgang og får en velgermasse av folk med høy utdanning og liberale verdier («brahmin-venstre» som Thomas Piketty kaller dem) – da er teppet trukket til side for ny tilstrømming til ytterste venstre. Dette bør ikke undervurderes. De identitære er godt hjulpet av vitenskapsforakten hos en Trump som velter seg i bedrag, eller et AfD som ser på Holocaust som «fugleskitt» i tysk historie. Tidsånden er med dem.

 

Lytte til frustrasjonene
Dalland er åpen for at vi skal lytte til de identitæres frustrasjoner. Å forså er imidlertid ikke å tilgi. Dalland latterliggjør ikke deres virkelighetsforståelse. Det er lov å spørre hvor mye innvandring Europa tåler. Det som er uakseptabelt, er hets mot «de andre» innpakket i sivilisasjonskritikk i blazer.

 

En viktig bok.