Stereotypier, fordommer og segregering i idretten

Stereotypier, fordommer og segregering i idretten

Da jeg vokste opp var det flere lesbiske kvinner på A-laget i klubben jeg spilte fotball for. Dette ble en «snakkis», og resultatet var at jeg allerede som syvåring derav forstod verden slik; «det å være lesbisk var rart, unormalt, og ganske typisk for en kvinnelig fotballspiller». Hvor hadde jeg dette fra? Kanskje var det fordi det norske kvinnelandslaget da, mye profilert i media og derav velkjent for «alle», var preget av samme tendens? Eller kanskje var det fordi landslagsspillerne var typiske «guttejenter», hadde kortklipt hår, og stilte til fest i dress?

Portrett av Linn Engdahl Lysvik, høyskolelektorSkrevet av høyskolelektor Linn Engdahl Lysvik

Hvordan ser vi virkeligheten?

Samfunnets innvirkning på hvordan vi tolker eller ”ser” virkeligheten syns jeg både er fascinerende og skremmende på en gang. Hvordan var jeg, i en så tidlig alder, preget av så sterke fordommer og stereotypier som dette? Og hva gjorde det med hvordan jeg så verden, eller kanskje helst fotballverden, i lys av dette? Hva gjorde det med hvordan jeg tolket den nye spilleren på laget? Og hvorfor var jeg så rask til å konkludere med at «hun må være lesbisk» bare fordi hun hadde kort hår? Det er så rart, og litt vondt, å tenke på at disse fordommene var så markert i meg. Kanskje spesielt fordi jeg senere i livet kom ut som lesbisk, og nå forstår at det absolutt ikke har med hvilken idrett du driver, eller lengden på håret ditt.

 

En plass for alle

Debatten omkring homofili, men aller helst at idretten skal være «en plass for alle», har vært oppe gjentatte ganger. For meg dukker det ikke bare opp mange tanker, men også ufattelig mange spørsmål. Blant annet hvordan jeg skal forholde meg til stereotypier i idretten uten å diskriminere, mobbe, eller trakassere noen? Hva om mitt innlærte filter, og derav måten jeg ser idrettsverden på, er så godt forankret at jeg uansett sårer noen med mine kommentarer, eller måten jeg tolker noe eller noen på?

 

«Hva med guttejenta på fotballaget som ikke er lesbisk?»

 

Er det enklere å være homofil i noen idretter?

Mange av spørsmålene jeg stiller meg selv er så store spørsmål at jeg ikke finner svar. I hvert fall ikke enda. Forbi de store spørsmålene, og fordi det er enklere, må jeg tvinge meg selv til å tenke i mindre skala. Da spør jeg meg selv hvorfor jeg anser det som verre å være homofil i et ishockeymiljø, enn i for eksempel ballett? Eller at det å være lesbisk i håndball er enklere enn å være lesbisk i kunstløp? Hvor har jeg dette fra?

 

Å ikke passe inn

I denne rekken av undring spør jeg meg også om nyanser. Hva ligger mellom det at jeg tenker det er vanskelig å være homofil i ett miljø, og lett i et annet? Hva med guttejenta på fotballaget som ikke er lesbisk? Eller mannen i ballettklassen som ikke er homofil? Jeg kan se for meg at det kan være like tøft og vanskelig å ikke passe inn i en stereotypi. Jeg forestiller meg «Siri» på tennisen som jeg kaller en «guttejente» bare fordi hun kler seg i klær flere menn enn kvinner går med. Men, så er det jo ikke sikkert hun ser seg selv som en «guttejente».

 

Raske konklusjoner

Mine tanker går også til «Tore» på håndballaget som kan komme til å kalles androgyn eller homo bare fordi han vrikker på hoftene. Men, så er han kanskje slett ikke det – det er bare sånn han går, og måten han uttrykker seg på. Jeg lurer på hvordan det må virke inn på selvfølelsen. Og jeg lurer stadig på hvordan jeg kan være så veldig rask til å trekke konklusjoner. Hvorfor kan det virke som om jeg til tider, men spesielt om tema som dette, er avhengig av å sette folk i bås? Også i idretten, som er ment å være så inkluderende. Jeg har tenkt mye på om idretten er klare for «Mona» i danseklassen som ikke har pupper, men penis, og allikevel identifiserer seg som kvinne. Og når jeg har skrevet disse ordene slik, så har jeg kanskje tolket det feil. For hva om «Mona» ikke definerer seg selv etter et kjønnsorgan, men en følelse hun har inni seg? Samtidig spør jeg meg selv om idretten er rette plassen for «Mona»? Hvor har jeg dette fra?

 

Ett sett regler for alle

Jeg har oppdaget at andre miljø er noen pasninger foran idretten i denne debatten. På en måte er idretten en inkluderende arena fordi den har ett sett med regler som er like for alle. På en annen side ser jeg at disse reglene kanskje gjør omstendighetene rundt, for ikke å snakke om tolkningen av, idretten, rigid og regelstyrt på samme måte. Er regler i idretten en så viktig del av dens natur at idretten aldri kan bli inkluderende nok? Idrett er jo bemerkelsesverdig segregert. Kvinner konkurrerer mot kvinner, og menn konkurrerer mot menn. Jeg lurer på hvordan jeg ville taklet at en ny spiller på laget tidligere hadde et mannlig kjønnsuttrykk? Hadde jeg syns det var greit? Og sist, men ikke minst, hadde reglene tillat det? Ja og nei, rett og galt, svart og hvitt, innafor og utafor. Hvor har jeg dette fra?

 

Mine tanker går også til «Tore» på håndballaget som kan komme til å kalles androgyn eller homo bare fordi han vrikker på hoftene.

 

Er idretten åpen nok?

Utøvere som Caster Semenya og Laurel Hubbard har ført likestillings- og inkluderingsdebatten i idrett til nye høyder. Med Semenya og Hubbard måtte IOC mer eller mindre over natten bestemme seg for hvordan transkjønnede skulle konkurrere i idrett. Måten de håndterte dette på var nye regler; regler som skulle skape inkludering. Spørsmålet er bare om disse reglene, i dette tilfellet, og for generasjoner som kommer føles inkluderende? Spesielt om det handler om individets følelse av kjønn, og ikke hva de har eller ikke har mellom beina. Jeg er usikker på om disse to utøverne følte seg sett og inkludert i idretten for dem de er. Idrettssosiolog Gerd von der Lippe uttalte i Aftenposten «(…) biologisk er kjønnene så ulike at i idretten vil jeg være konservativ og si at her bør vi beholde to biologiske kjønn og la dem konkurrere for seg.» Norges Idrettsforbund svarte på dette med at idretten skal «legges til rette for alle». Men gjør den egentlig det? Er idretten, med en så tydelig segregering i kjønn, faktisk åpen nok, inkluderende nok til å ønske alle velkommen, uten en «omvei»? Jeg spør meg selv igjen; er idretten virkelig det miljøet «Mona» ville ønsket seg inn i? Jeg håper virkelig det, men noe i meg tviler.

 

Idrett og kjønn

Ikke bare er idretten segregert innenfor grenenes rammer, men også til en psykososial forståelse av hva som er «gutteidrett» eller «jenteidrett». Akkurat dét er jo ikke nødvendigvis idrettens sin «feil», men heller samfunnet, eller vår måte å katalogisere idrettsgrener opp mot kjønn. «De fleste i motorcrossmiljøet er gutter, derfor mener guttene at jentene ikke har noe der å gjøre», fortalte en kvinnelig crosser meg tidligere i år. Hvorfor er det så mannsdominert, spurte jeg? Hun svarte «(…) fordi fart, risiko, motor, mekking, og mye lyd er forbundet med noe en mann gjør og ikke en kvinne”. Hvor har vi dette fra?

 

Er idretten, med en så tydelig segregering i kjønn, faktisk åpen nok, inkluderende nok til å ønske alle velkommen, uten en «omvei»?

 

Behov for oppdatering

Jeg har prøvd å forstå meg selv og mine tanker, derunder også mine fordommer, for hvorfor jeg har det filteret jeg har. Hvor har jeg alt dette fra? Om jeg kan «læres» til at en ting er feil og en annen ting er riktig, hvem bestemte i utgangspunkter hva som var riktig og hva som var galt? Hvem bestemmer hva som er normalt eller unormalt, innafor og utafor i idretten? Hva eller hvem bestemmer hvem som hører til ett sted, og ikke et annet? Jeg håper at jeg, gjennom å arrestere meg selv, blir mer bevisst på å ikke tråkke noen på tærne. Likeledes er jeg redd for at jeg allerede er så regelbundet, fordomsfull, og dømmende i måten jeg ser verden på, også idretten, at det er for sent å gjøre noe med. Jeg vet ikke om jeg bare har meg selv å klandre. Det jeg derimot kjenner er at jeg føler meg utdatert, og har behov for en oppdatering. Kanskje skal jeg forsøke å dra med meg idretten på lasset.

 

Referanser:

Er du interessert i idrettspsykologi?

Relaterte innlegg